|
|
 |
|
UKENS FIRE PÅ TOPP
Hver uke vil Jazznytt trekke fram fire innspillinger som vi mener bør få litt ekstra oppmerksomhet. Den 30. mars er følgende fire valgt ut:
|
|
|
MISHA ALPERIN
«Her First Dance»
Misha Alperin (p), Arkady Shilkloper (valthorn, flh), Anja Lechner (cello)
ECM 1995
Musikkhøgskolens professor i improvisasjon, Mikhael Alpe-rin, er et underkjent fenomen i norsk kunstmusikk. Født og oppvokst i Moldavia, studert i Moskva, valgte han i 1993 å bosette seg i Norge. Som lærer på Musikkhøgskolen har han en betydelig del av æren for at vi i dag har en lang rekke norske klavermusikere med et verdensnavn i jazzen. Ved siden av sin lærerfunksjon har han fortsatt å vektlegge sin egen rolle som komponist og som musikkutøver. Dessverre er Misha, som han foretrekker å kalles i Norge, mer kjent i utlandet enn han er i Norge. Både som solist og som leder av den fantastiske Moscow Art Trio, med sine gamle kumpaner fra Konservatoriet i Moskva, Arkadij Shilkloper og Sergeij Starostin. Jeg håper endelig at Alperin får den anerkjennelsen han fortjener også på norsk jord.
En serie med fantastiske plat-er på ECM har dokumentert Alperins spill. Lyrisk, folk-loristisk, men uten å tippe over i det romantisk sukkersøte. Er det en ting du alltid kan stole på er det at Alperin alltid er moderne og spennende. Etter «North Story», utgitt i 1995, og «First Impression» fra 1997 var det nok soloplata «At Home» fra 1998 som virkelig fikk publikums øyne opp for hvilken improvisasjonsmester Misha Alperin var. Ti år etter kommer han endelig med sin neste plate.
«Her First Dance» er en fantastisk plate. Alperins moldaviske og russiske bakgrunn skinner gjennom mye av spillet, men bli ikke overrasket om du kjenner igjen også norske toneganger. Som alle hans studenter i Oslo vil fortelle deg, har Alperin en vidunderlig evne til å lytte seg inn på det meste av det som finnes og gjøre det til sitt.
Samspillet på denne platen er i aller beste Manfred Eicher-ånd. Det vil si magisk. Shilkloper og Alperin er et par som kjenner hverandre ut og inn, men også den tyske cellisten Anja Lechner er tilstede i samspillet. Hennes samarbeid med Alperin kjenner vi fra ECM-plata «Night» fra 1998.Om du skal skaffe det en plate med norsk jazz i 2008, så er dette den du skal velge!
Johan Hauknes
|
|
|
PETER BRÖTZMANN CHICAGO TENTET
«At Molde 2007»
Peter Brötzmann (ldr; s, clar, taragot), Joe McPhee (pocket-tp, flh, v-tb, cl, s), Ken Vandermark (cl, s), Mats Gustafsson (s, fluteophone), Johannes Bauer (tb), Per-Ake Homlander (tu, tb), Fred Lonberg-Holm (c, div.), Kent Kessler (b), Paal Nilssen-Love (dr), Michael Zerang (perc)
OKKA DISK 12072
Trombonisten Joe Bishop måtte gi avbud, da tentetten spilte sin 10-års jubileumskonsert i Molde i fjor, slik at Johannes Bauer måtte «spille for to», som det forlyder i de sparsomme noter. Således ble den tyske bandleder Peter Brötzmanns vanlige 11-manns (!) tentett en helt normal 10-manns. Ellers er det tale om sterkeste oppstilling av det fryktinngytende bandet, som gjennom sine 10 år hermed har utgitt akkurat 10 CDer på sitt eget Okka Disk.
Seks-syv kakofonisk orienterte blåsere foran to strengeinstrumenter og to sett slagverk kan virke voldsomt, og det er da også passasjer hvor de slipper det hele løs. Men med forsøk på oversikt er det mange varierte faser i de tre lange forløp, som CDen utgjør, og det er ingen tvil om spillelyst, entusiasme og samordning hos de tilstedeværende fem amerikanske, to tyske, to svenske musikere samt vår norske Paal, som er den betrodde benjamin i bandet.
Det første 39 minutters lange forløp begynner stillferdig med en bassklarinett svevende rundt i lydbildet, før første kakofoniske trykk utløses med en hvesende tenorsaksofon i toppen. Siden følger en rolig pulserende bevegelse med to tromboner fremme og stryker-skratch bak. Taragotten virvler seg inn og «oppnår» en lyrisk passasje med celloen, og en nesten elegisk preget trio med trommer, klarinett og muted trombone får sin tid, før den fem minutters kakofoniske sluttspurten med saks-flageoletter setter punktum. Mens det likevel kan føles lite overskuelig og meningsklart med dette lange forløpet, virker de to andre sporene mer fast organiserte og frembyr fine passasjer i en helhet. Den 12 minutters «Little By Little» tar sentrering om en altsaksofon, som - etter andre instrumenters boblende lydimpulser - glir inn med langtonet melodikk. Og mens orkestrale formasjoner legger seg innunder, stiger tempoet og trykket for en heftig altsaks-solo. Den 23 minutters «Step By Step» har kanskje det mest distinkte og uttrykksklare forløp. Snart er tre tromboner i spill mens en marsjaktig puls legger seg til i trommer og bass. En klarinett og en barytonsaksofon samtaler, hvoretter flere klarinetter og saksofoner legger opp til en melodisk basun. En altsaksofon bygger opp en vedholdende riff-figur, og orkestertrykket øker til kulminasjon i en betagende kraftfull og figurskapende tenorsakssolo. Deretter et diverterende slagtøy-traktement før de avsluttende mildt hymnebeslektede klangfigurer…Solistene kan jeg ikke identifisere med sikkerhet. Men det forhindrer jo ikke at man kan gi seg hen til de mange passasjer, der en egen rå og karsk skjønnhet hersker. Som et slags Albert Ayler-testament satt i orkestralt system!
Bjarne Søltoft
|
|
|
MARILYN CRISPELL
«Vignettes»
ECM 2027
Evig unge Marilyn Crispell endelig med en soloplate igjen. Og fire år etter «Storyteller» med Paul Motian og Mark Helias. På tide. I New York Times skrev Jon Pareles at å høre henne spille «solo piano is like monitoring an active volcano». Uansett kjønn og andre sosio-demografiske poenger, er hun en av de aller fremste utøverne av dagens amerikanske frijazz. Alltid spennende, alltid med nerve og skjønnhet. Til tider den overveldende skjønnheten som du kan få av å se et naturfenomen som et vulkanutbrudd. Etter en årrekke med Anthony Braxton har hun etablert seg som en av de sentrale stemmene innenfor denne sjangeren. Platetittelen antyder noe upretensiøst, noen små utsmykninger, uten egenverdi. Tittelen gjenspeiles i syv improviserte småstykker «Vignette I» - «Vignette VII», hvor til tider vi kjenner igjen den kraftfulle utøveren Crispell. Men platen viser en lyrisk, kontemplativ side av Crispell som hun i liten grad har tatt fram de siste årene. Med unntak av to spor, er all musikken hennes egen. I tillegg har hun blant annet valgt Arve Henriksens «Stilleweg», som framstår som nesten Griegsk i sin norske karakter. Hun har i flere år samarbeidet tett med Anders Jormin, og er ofte i Sverige. Hvorfor er det ingen som får henne til Norge? Hun var på Kongsbergfestivalen i 1996 og 1997, og med Anders Jormin på Molde i 2005. Hvilken klubbarrangør er først til å gripe sjansen når hun kommer til Sverige senere i år?
Johan Hauknes
|
|
|
DANS LES ARBRES
«Dans les Arbres»
Xavier Charles (cl, harmonica), Ivar Grydeland (g, banjo, sruti box), Christian Wallumrød (p), Ingar Zach (perc)
ECM 2058
Det er ikke just på Tarzan-vis at musikerne i gruppen «Dans les arbres» har valgt å ta opphold oppe «i trærne». Her er ingen action eller redningsaksjoner på gang - snarere en tilbaketrekning for å få ro og rett til å fordype seg i klang- og lydformasjoner med de forskjellige akustiske instrumenter. En oversettelse av de franske titler til CDens åtte kollektive impro-forløp gir da også (delvis) peiling på tingenes tilstander: døsighet - likegyldighet - flegma - følelsesløshet - løsrivelse - kjølighet - blund - tilbakeholdenhet. Altså forskjellige aspekter av tilbaketrukne tilstander. Imidlertid får jeg, når jeg lytter til musikken, trang til å ville bytte rundt på noen av titlene for bedre å matche hva jeg hører, og midt under disse grublerier finner jeg meg plutselig sugd inn i hele dette nesten hypnotiserende lydlandskapet. I spennet mellom «flegma» og «løsrivelse» veksler da stemningene skapt av enkelttonigheter, droner, perkussive tonedannelser, basstromme, klarinettens glissandi, flutters og flageoletter osv. Her er bare små og få tilløp til figurspill. Det er lydfrembringelsenes møter i medspill og interferens, som skaper opplevelsene – litt som når man avsøker stoffligheten i nonfigurative malerier. Man settes i ofte statiske tilstander av mørkt fargede tonelandskaper (f.eks. «La Froideur») eller overraskes av klangbølger over en enkel metrikk (som i «L’Engourdissement»). I «Le Détachement» (løsrivelse) får jeg et frodig bilde av en tiger i bur, som viser klør og tenner og sier «La meg være i fred!» En betinget løsrivelse? En tilbaketrekning? Men dette er rimeligvis en overdreven konkretisering i forhold til de abstrakte inntrykk, som vel er bedre i pakt med musikernes intensjoner. At inntrykkene uansett er mangfoldige og rikholdige kan vi takke musikerne for med deres nysgjerrighet på musikalske møter. Aksen i foretagendet er de to kryptiske impro-kunstnere Zach og Grydeland, med langt samarbeid i det norske miljøet. Deres nøkterne og relativt tørre lydunivers er gjenkjennelig. Dertil knytter seg den allsidige, til tider minimalistiske Wallumrød, med økonomiske lyder fra klaverets strenger og tangenter. Og sist, men viktigst for min mottakelighetsevne, den franske Xavier Charles, som med sin klarinett-blåsing tilfører en tonal fleksibilitet, som ikke i samme grad ville kunne oppnås fra de øvrige instrumenter. Det er grunn til å håpe og tro på at disse fires nysgjerrighet rekker langt nok til flere nye eksperimenter i trekronens lydlaboratorium.
Bjarne Søltoft
|
|
|
DR. BEKKEN
«Hardcore Piano»
Tore E. Bekken (p)
BLUE MOOD RECORDS
Solo piano, men dette er såvisst noe annet enn Keith Jarrett!Tore E. Bekken - bare «Doktor» blant venner - spiller reinspikka honky tonk piano. Hardcore - og man burde vel strengt tatt være pianoteknisk kyndig for å ha full oversikt over produktet. Jeg syns doktoren lykkes i det å være stemningsskapende. Her lukter det New Orleans lang vei. Honky tonk boogie for alle penga, i et harmonisk univers der denne musikken hører hjemme. Det vil si tre akkorder, som oftest i et 12-takter bluesskjema. Innimellom svever gospelen over vannene.Men jeg syns ikke Bekken er en strålende pianist. Han er tidvis temposvak i venstrehånda; metronomen er ikke fininnstilt - og heller ikke høyrehånda er direkte oppfinnsom. Hans svakheter som pianist kommer kanskje tydeligst fram i en rolig låt som «Snow Fell On The Cold Ground This Morning», men igjen - det er ingen ting å utsette på stemningene Bekken frambringer.Av dette burde det framgå at undertegnede ville foretrekke Bekken ved siden av et cafébord en lørdag ettermiddag, heller enn hjemme i egen stue.
Arild Rønsen
|
|
|
ELEPHANT9
«Dodo Voodoo»
Ståle Storløkken (keys), Nikolai Hængsle Eilertsen (g, b), Torstein Lofthus (dr)RUNE GRAMMOFON
Det fins to typer jazzrock. Den som Chicago og Blood Sweat & Tears stelte med da 60-tall ble til 70-tall, med hovedvekt på rock (og litt pop), og den som Weather Report, Mahavishnu Orchestra og delvis Miles Davis bedrev omtrent samtidig. (I Norge var det nok Jon Ebersons Moose Loose som kom nærmest.) Elephant9 tilhører sistnevnte kategori; jazzrock – med trykket på jazz. «Misdirections» er som å tre inn i Miles’ «On The Corner»-univers, mens de uten blygsel faktisk henter Joe Zawinuls mest kjente rockeriff fra Weather Reports avslutning av «I Sing The Body Electric», en komposisjon som ganske riktig bærer navnet «Directions».«Dodo Voodoo» inneholder musikk som bør spilles høyt. Ikke fordi de tre musikerne har vanskelig for å slå fra seg. Det forholder seg heller omvendt. Musikken de frambringer innbyr til å stille volumknappen på 11 – omtrent som The Jimi Hendrix Experience gjorde. Man kan liksom ikke høre «Electric Ladyland» lavt.Lofthus og Eilertsen spiller rått og brutalt, og oppå det ville kompet legger Storløkken et i all hovedsak Fender Rhodes-basert sound (tidvis store orgeltoner) som bare er så stilig! Dette kunne like gjerne ha vært Joe Zawinul, Eric Gravatte og Stanley Clarke – bare enda mer reindyrka. Jazz – men likevel veldig rock, på høygir. Disse gutta spiller hvert taktslag som om det var det siste de skulle utføre her i livet!De inkluderer en låt som bare svever av gårde, fornuftig nok kalt «Hymne», men grunnleggende sett er dette klampen i bånn.
Mot slutten gjør de et par Weater Report-covere, rett og slett, som om de vil ha sagt: «Neida, vi har ingen grunn til å skjule hvor vår inspirasjon kommer fra». Men det skulle altså en norsk trio til for å bringe den bærekraftige jazzrocken til heder og verdighet igjen. Det var på tide!
Arild Rønsen
|
|
|
BILL FRISELL
«All Hat»
EMARCY 0602517687004
«History, Mystery»
NONESUCH 7559-79943-7
Den amerikanske gitaristen Bill Frisell er en allsidig og, ikke minst, produktiv herremann. Første gang jeg hørte ham var i Molde, jeg tror det var i 1980, i Arild Andersens spesialprosjekt sammen med pianisten John Taylor og trommeslageren Alphonse Mouzon (i joggedress). Siden har han gjort ei hel røys med plateinnspillinger, hvor hans nære forhold til den amerikanske folkemusikktradisjonen har vært toneangivende.
Nå er han ute med to innspillinger. Den første «All Hat» er filmmusikken til en film etter romanen «All Hat» av Brad Smith. Samlingen består av 31 korte snutter som gir et godt bilde på Frisells fascinasjon av country & western-tradisjonen, og skal man dømme etter musikken, så høres det ut som en ytterst trivelig film. Frisells mange gitarer fungerer perfekt sammen med Greg Leitsz’ steelgitar og mandolin, Jenny Scheinmans violin, Victor Krauss’ bass og Scott Amendolas sobre trommer. Siden dette er filmmusikk kan vi selvsagt savne de lengre strekkene vi liker så godt med Frisells gitarspill. Hans småklimpring som alltid ender ut i usedvanlig vakker gitarmusikk.
Det får vi til gjengjeld igjen i «dobbeldekkeren» «History, Mystery». To CDer innspillt live under en større turné i 2006 med noen av Frisells favorittsamarbeidspartnere gjennom de senere år; Ron Miles – kornett, Greg Tardy – tenorsaksofon og klarinett, Jenny Scheinman – violin, Eivind Kang (eller Eivindur som han egentlig heter) – bratsj, Hank Roberts – cello og radarparet Tony Scherr – bass og Kenny Wollesen – trommer. Dette er musikere som kjenner Frisells ideer og spillestil ut og inn, noe som gjør denne innspillingen til en perle! Ikke mindre enn 30 låter – de fleste komponert av gitaristen selv, men også med noen sidesprang - «Baba Drame» av den afrikanske gitaristen Boubacar Traore, Sam Cookes «A Change is Gonna Come», Thelonious Monks «Jackie-ing» og Lee Konitz’ intrikate «Subconscious Lee».
Hele platen er veldig, veldig typisk Frisell. Lange filosoferende strekk som alltid ender opp et sted med mening. På mange måter kan Frisell minne litt om de mer fabulerende sidene ved Tom Waits musikk, selv om man i Frisells tilfelle er adskillig lysere til sinns enn tilfelle kan være hos Waits. Han fremhever aldri seg selv, og innimellom høres det nesten ut som en klassisk strykekvartett som holder ball. Men Frisells «twang»gitar ligger aldri langt unna. Køntrimusikken med stor K ligger hele tiden på lur – ikke ulikt for eksempel en del av Ry Cooders musikk.
Mange vil kanskje hevde at dette ikke har så mye med jazz å gjøre, men det er et problem de får slite med selv. Personlig er jeg av den oppfatning at man skal lete lenge etter en musiker med mer tanke for intrikat og interessant utvikling og progresjon i musikken sin. Og selv om røttene til den amerikanske folkemusikken ligger og vaker i vannskorpa skal ingen ta fra Frisell posisjonen som en av de ledende jazzgitarister i dag.Dette er en innspilling som gleder, roer kropp og sjel og som limer lytteren fast i godstolen. En real høydare!
Jan Granlie
|
|
|
GJERSTAD/PARKER/DRAKE
«On Reade Street»
FMRCD256-0208
GJERSTAD/NORTON/ROGERS
«Antioch»
AYLER RECORDS AYIDL-073
Vår fremste frijazzveteran ser ikke ut til å ha planer om å stoppe veksten i egen diskografi med det første. Dette er to nokså ulike plater. Rent bortsett fra at Gjerstad har en sentral rolle på begge trioplatene er det tilsynelatende få fellestrekk mellom de to utgivelsene.
På «On Reade Street» møter vi Gjerstad i interaksjon med et av frijazzens sterkeste to-spann; New York-bassisten William Parker og Chicago-trommisen Hamid Drake, begge med lang fartstid og bunnsolide CVer. I løpet av en knapp time blir vi med til Lower Manhattan, hvor troikaen i tre avdelinger lar oss bli musikalsk bedre kjent med Gaten, Husene og Folkene. Selvfølgelig er opptakene gjort i nettopp Reade Street, nærmere bestemt vinteren 2006 i nr 78, hvor studioet Piano Magic holder hus. Dette er en svært rytmisk orientert plate, med uforutsigbar puls. Her oppstår rykk og raid like uventet som de mer dvelende og nærmeste hviskende partier kommer over lytteren. Musikerne veksler uanstrengt mellom å lede an i den kraftfulle musikk, og sammen med en bølgende temperatur, gir dette både brodd og nerve til prosjektet. Definitivt fristende føde for ører med tenning på rytmiskanlagt avantgarde.
Den amerikanske perkusjonisten Kevin Norton og den walisiske bassisten Paul Rogers er Gjerstads triopartnere på «Antioch», utgitt på det svenske selskapet Ayler Records. Opptakene er gjort i hjemme hos Gjerstad i Stavanger for snart tre år siden - i august 2005. Her er det rytmiske drivet nærmest fraværende, og Nortons trommer benyttes mer i den hensikt å fargelegge musikken. Det er et inspirert trekløver som fritt improviserer seg gjennom fire kollektive komposisjoner. Resultatet er en krevende, men avgjort også givende time med fri musikk. I tillegg til altsaksofon og klarinett, kan vi også oppleve rogalendingen på bassaksofon i den mystiske og ertende «Common misconception» – platens mest interessante avdeling i mine ører. På vekselvis trommer og vibrafon evner Norton å krydre musikken med en variert klangpallett, mens Rogers med sitt fabulerende basspill, både med og uten bue, gir stadige pirrende invitasjoner til sine to medspillere. En plate som opplagt krever full konsentrasjon, til gjengjeld er den engasjerende med detaljrikdom og musikalske mylder.
Geir Dahle
|
|
|
LARS ANDREAS HAUG QUINTET
«Fabatune»
Haug (tu, komp, arr), Embrik Snerte (fag), Øyvind Brekke (tb), Mats Eilertsen (b), Per Oddvar Johansen (dr)
CURLING LEGS 107
Norsk jazz er beriket med en Aladdin med appelsin i tubaen, nemlig Lars Andreas Haug. Det er som om alt han rører ved lykkes. Appelsin er egentlig for svak en metafor - det er snarere tale om en edel mango med frodig farge og rik på smak og næring. Han favner det lyrisk-melodiske, en barokk humor, virtuositet og pustetekniske eksperimenter og fremstår som den mest kapable og uttrykksfulle tubasolisten, jeg vet om, inklusive navnkundigheter som Joe Daley, Howard Johnson og Michel Godard. I forhold til sine andre prosjekter - den vokalt eksperimentelle AKKU, den jazzutforskende Tri O’Trang og hans egne trioer L.A. og Moments Notice - fremstår denne nyeste kvintetten som en spesiell anledning for Haug til å integrere sine kammermusikalske studier med jazzens improvisasjon og melodikk. Det lykkes til fulle. Man glemmer disse baklandskaper og fanges direkte inn i en frodig variasjon av finurlige låter, fargerike lydtapeter og fantasifulle improvisasjoner. Og dette går an til tross for den relativt «mørke» instrumentering med fagott, trombone og tuba. Fagottisten Snerte er et nytt bekjentskap blant de fire garvede «jazzgosser». Hans klassiske skolering med fortid i Forsvarets Musikkorps Nord-Norge og senere i Den Norske Operas orkester har ikke sperret for hans nysgjerrighet for den rytmiske musikkens mange krinkel-kroker, og her i Haugs velpleide arrangementer bidrar han fint til ensembleklangen og er ofte melodifører i låtene. Solospillet ivaretas mest av Haug og Brekke, men også Eilertsen har et par fine soli på bassen, og Per Oddvars trommer pulserer bestandig levende og oppmerksomt.Hen gjennom CDen beveger musikken seg gradvis fra overveiende europeisk tonalitet til mer jazzpregede låter. Og hele tiden med overraskende stemningsskift fra spor til spor, som nye relevante supplementer til en helhet. Favorittlåter er det rikelig å ta av. For mitt vedkommende er det (p.t. !!!)balladen «While» med sublim samstemt klangkunst, den underfundige «Forest Fanfare», «Dammit» med funky hit-potensial og den gripende smukke «Seuder», der Haug skaper hymnestemning med samtidig sang og blåsing i tubaen.Haugs melodiske åre og fantasi synes grenseløs – la den slippe til!
Bjarne Søltoft
|
|
|
JAN GUNNAR HOFF
«Magma»
Mike Stern (g), Maria João (vok), Audun Kleive (tr), Mathias Eick (tp), Bjørn Kjellemyr (b), Eivind Aarset (g), Helge Norbakken (perk)
GRAPPA GRCD 4272
Bodøværingen Jan Gunnar Hoff har sluppet en magnifisient plate. Plata er basert på utdrag fra verkene «Free flow songs», utarbeidet for Vossa Jazz i 2005 og «Magma», bestilt av Nordland Musikkfestival 2006. Med seg har han fått med Mike Stern, med sin seige, lange og svevende gitarlyd og et knippe av nye og gamle norske samarbeidspartnere. Men det markante og verdifulle bidraget kommer portugisiske Maria João med, hvis stemme setter særpreget på platen.
I et intervju i forbindelse med Vossa Jazz 2005 sa Jan Gunnar Hoff følgende, «Maria Joao … er eit fyrverkeri av ein artist og eg ønskjer å bruka stemma hennar i stor grad som et instrument på linje med de andre musikarane. … Eg vil prøva å utnytta både hennar eksplosive og leikande improvisatoriske side, samt den lyriske, litt barnlege stemmebruken». På samme måte fikk han Mike Stern med seg til framføringen av «Magma» i Bodø. På samme måte som «Free flow songs» på mange måter var skrevet rundt Maria João, synes «Magma» å ha vært skrevet med sikte på Mike Stern og hans gitartone.
Da plata kom hadde jeg store forventninger til den. Dessverre må jeg si at forventingene ikke tilfredsstilles. De to innledende numrene «Magma» og «Life», til dels også tredje sporet «Journey home», framstår for mye som tilpasninger til Mike Sterns store periode fra 1982 som gitarfunnet i Miles Davis band. Det gjenspeiler seg ikke minst i det materialet Mathias Eick har fått å jobbe med. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke synes Mike Stern har vært den mest spennende av Miles-sønnene. Men jeg synes også at Jan Gunnar på disse sporene legger seg for tett på dette idealet. I det ligger det også at interaksjonen mellom bandet og Mike Stern synes nesten å være fraværende. Det er nesten så jeg lurer på om han er mikset inn i etterhånd.Det har aldri vært noen tvil om Jan Gunnar Hoffs fascinasjon ved Miles Davis’ senere perioder. Noe bedre til sin rett kommer denne fascinasjonen i det mer funky fjerde sporet, «Stone», som henter klarere inspirasjon fra Miles’ senere band på 1980-tallet. Mathias Eick får her mer å jobbe med, selv om han legger seg tett opp til Miles’ tone fra midten av 1980-tallet.
Femte og sjette sporet, «Maria’s intro» som leder over i «Winds», starter som en duett mellom Maria João og Hoff. Plutselig blir det mer interessant. Mathias Eick skinner, mens Helge Norbakken skaper en perkussiv plattform hvor Hoff viser seg som den klaviatur-mester han kan være. I det hele er det siste del av platen, som er basert på samarbeidet med João, som framstår som mest vellykket.Konklusjonen er at dette framstår som en plate som mangler profil. Sammenblandingen av to bestillingsverk med to forskjellige bakgrunner fungerer ikke optimalt. Om Jan Gunnar Hoff hadde basert platen på de fem sporene som stammer fra bestillingsverket til Vossa Jazz, og glemt samarbeidet med Mike Stern, ville platen ha tjent på det. Jeg skulle gjerne ha sett det sensuelle samspillet mellom Hoff, Eick og João utviklet videre.«Magma» er vel verdt pengene den koster. Men med en klarere musikalsk profilering og utnytting av de ressursene som Hoff selv og hans medmusikanter besitter kunne dette blitt en jazzklassiker.
Johan Hauknes
|
|
|
JARRETT/PEACOCK/DEJOHNETTE
«Setting Standards – New York Sessions»
ECM 2030-32
 I anledning av 25-årsmarkeringen av utgivelsen av «Standards, Vol 1», «Standards, Vol 2» og «Changes», blir disse aller første utgivelsene fra 1983 utgitt på nytt som et 3-CD-sett. I disse 25 årene har denne «Standards»-trioen vært Jarretts fremste kanal for utgivelse av ny musikk. Per i dag er det blitt 18 ECM-titler, i alt 28 CD-er.Det var ingen selvfølgelig ide da Jarrett kontaktet de to andre med ideen om å spille standarder i 1983. Jarrett hadde vært gjennom 15 år hvor han var vel etablert som den fremste moderne jazzpianisten og gruppelederen av sin generasjon. Med et repertoar som spente fra hel-improviserte solokonserter, de amerikanske og skandinaviske kvartettene til kunstmusikk med verker av Gurdjieff, Bach, Arvo Pärt, osv.Samtidig skjedde det en del på jazzfronten, dette var i en periode hvor mange hadde oppfatningen av at jazzen var død. Med frijazz, jazzrock, og andre hybridformer, liknet ikke lenger jazzen på hva den hadde vært 20 år tidligere. Den fremste nyskaperen av pianotrio-formatet, Bill Evans, var nettopp gått bort, og Wynton Marsalis sto fram som guru for en bevegelse som snudde ryggen til bindestreksjazzen. Samtidig gjenopplivet Herbie Hancock 1960-jazzen gjennom prosjektet VSOP sammen med gamle venner fra Miles Davis’ store kvintett.Men den som trodde at Keith Jarrett ville vende tilbake til fortiden tok feil. Dette var ikke jazzstandarder som man var vant til det. Et moderne utrrykk, med en umiddelbarhet og nærhet i lydbildet som fortsatt lever, 25 år etterpå. Da Jan Erik Kongshaug satt ved spakene disse dagene i New York, spurte Jarrett sine medmusikanter, «Hva skal vi spille?» Svaret var «La tapen gå, la oss spille!».Da de tre platene ble utgitt, fikk de en overveldende mottakelse – de to standard-platene ble overrøst med musikkpriser dette året. Og publikum tok dem i mot med åpne armer. Denne mottakelsen la grunnlaget for at de tre senere på toppen av en overfylt kalender, har valgt å gjøre denne trioen til en av sine viktigste arenaer i disse årene.Dette står fortsatt som en påle, alle disse årene etter. Gratulerer med dagen, og lykke til med de 25 neste!
Johan Hauknes
|
|
|
JAZKAMER
«Art Breaker»
SMALLTOWN SUPERJAZZZ STSJ135CD 
John Hegre og Lasse Marhaug har siden 1998 under navnet Jazzkammer gitt ut et titalls kritikerroste plater på selskap som Rune Grammofon og Smalltown Supersound og turnert Europa, Asia og USA. De endret navn til Jazkamer i 2004. Nå er de utgitt på den relativt ferske labelen Smalltown Superjazzz, hvor en ekstra z er blitt tilført for å antyde at denne labelen strekker seg litt lengre. Som på Jazkamers forrige plate «Music metal machine» forsterkes bandet med trommis Iver Sandøy. Plata er lagt opp med 58 spor (!) med titler som er sitater av bla. Albert Camus, Edmund Husserl og Theodor Adorno. Enkelte av sporene varer nesten kortere enn tiden det tar å lese låttitler som «Stripped of ethical rationalizations and philosophical pretensions». Sporene glir ofte sømløst i hverandre og det kan virke som det er tilfeldig når et nytt spor begynner. Selv om Jazkamer spiller øredøvende og ekstrem støy, kan man høre linjer til metal, frijazz, punk og samtidsmusikk. Selv på lavt volum hører du at musikken er jævlig høy, og intensiteten på energiutladningene er helt vanvittig idet musikalske maskingæversalver fyres av etterfulgt av drønnene fra tungt artilleri. Bare dødsskrik og testosteronrop bryter stillheten før helvete braker løs igjen, og det eneste hvileskjæret er trommisens opptelling mellom slagene. Etter 17 minutter er det slutt, men hvis du er av den tapning at du er klar for mer er det bare å høre gjennom den en gang til.
Audun R. Rasmussen |
|
|
KROG/KUHN
«Together Again»
Karin Krog (voc),Steve Kuhn (p)
GRAPPA 4247
Av uransakelige årsaker har først nå Karin Krogs siste utgivelse landet på anmelderbordet. Det er jo skammelig, men god norsk jazz bør ikke bli glemt i disse spalter. Innspilningene er gjort i 2005 og kan ses som en oppfølger til den kritikerroste «Where You At» fra 2003 da Steve Kuhn også var ved klaveret, men da i triokonstellasjon. Første gang Karin Krog innspilte med en Kuhn-trio var helt tilbake til 1974: «We Could Be Flying», som er gjenutgitt på Krogs eget merke Meantime Records. Men nå er det altså duoform. Det gir intimitet, og man kunne tale om «divertissement for jazzsant», i den forstand at det med lett hånd er spredt en rekke standards fra forskjellige epoker og med stemninger vekslende mellom enkle lett løpende låter som «Time after Time» og mer dyptgående som «Don’t let the Sun catch you Crying». Alt er på sikker grunn og i tempi fra medium til slow - og med god plass til å hengi seg til Krogs unike sangforedrag.
Hun er i sedvanlig god form. Jeg gleder meg over de velkjente toneglidninger og merker meg en mindre nasal klang enn tidligere, samt at tonene får klinge lengerenn jeg ellers husker. Eller med andre ord: jeg hører mer klang på stemmen, og det gir en fylde og varme, som jeg hilser velkommen.
Derimot skuffer det meg litt at Steve Kuhn velger en så utpreget konvensjonellspillestil i både akkompagnement og solospill. Hans vanlige personlige karaktertrekk med akkordfargning, rytmisk spenning og skarptegnet figurspill får jeg ikke «øye på». Kuhn spiller velformet og støttende med en venstrehånd nesten slavisk bundet i beatet, men temmelig anonymt. Dette (selvfølgelig bevisste valg) skal neppe unnskyldes av at han er alene om det rytmiske og harmoniske akkompagnement. To spor viser da også at andre tiltak er mulige:
I «The Party is Over» åpner han opp og løsner på metrikken, og i platens beste nummer, «Lazy Afternoon», gir han med sitt luftige tonefølge særlig inspirerende rom for Krogs fine reflekterende tolkning.Overalt er Karin Krog sikker og suveren og som alltid verd å lytte til. Best, finner jeg, at hennes spesielle kvaliteter kommer til utfoldelse i «Wee Baby Blues» og «Alfie», foruten de førnevnte.Helt på høyde med Kuhn-samspillet fra 2003 er vi ikke. Men nå ser jeg frem til nye prosjekter med makker John Surman – og gjerne i nytt originalt materiale, slik det muligens kan bli - på Oslo Jazzfestival.
Bjarne Søltoft
|
|
|
OLAVI LOUHIVUORI
«Inhale Exhale»
TEXICALLI TEXCD 089
Soloplater utgitt av trommeslagere er ikke vanlig kost for det platekjøpende publikum. Paal Nilssen-Love gjorde en slik plate for noen år siden, og Max Roach har vel også begått noe lignende.
Trommeslageren Olavi Louhivuori spiller til daglig i Illmelieki Quartet, Alexi Tuomarilla Trio og sitt eget prosjekt Oddarang. Han har de senere årene blitt en av Finlands mest brukte trommeslagere, på tross av sin unge alder.«Inhale Exhale» er en langt fra lettfattelig plate. Den krever masse av lytteren, og hvis denne innspillingen selger til gullplate, så skal jeg spise en hatt eller to. Men i motsetning til Nilssen-Loves energiutladninger på sin soloutgivelse, er Olavi adskillig mer tradisjonelt rytmisk i sin tilnærming til trommelydene. Låta «War of Flowers» er et godt eksempel på det med et slags rockebeat under mer eksperimentelle lyder. Morsomt. Utover i plata oppdager vi stadig nye interessante, rytmiske bilder som låter mye mer «norsk» enn «finsk». Og dette er unektelig en plate som godt kunne vært utgitt på Rune Grammofon eller Sofa, hvis du skjønner hva jeg mener. La Olavi få plass på spilleren din, og bruk tid på å utforske alle de merkelige, funky, utsvevende og morsomme lydbildene han skaper.
Jan Granlie
|
|
|
MOMENT
«Paradiso»
Tore Brunborg (ts,ss), Andreas Bye (tr, perk), Jens Fossum (b), Jørn Øien (p, keyb), Børge Petersen-Øverleir (g, banjo) (5)
SCHMELL RECORDS SMLCD211
Fire meget dyktige norske jazzmusikanter har satt hverandre stevne i bandet Moment. Det skal vi alle være glade for.
Tenor- og sopransaksofonist Tore Brunborg, trommeslager og perkusjonist Andreas Bye, bassist Jens Fossum og tangentmann Jørn Øien kommer til dels fra forskjellige generasjoner og fra forskjellige miljø både geografisk og med hensyn til bakgrunn. I Moment har de på alle slags vis funnet fram til mye felles og spesielt Jørn Øien skal ha mye av æra for det.
Den etter hvert 40 år gamle Øien, med solide røtter i Narvik og Tromsø, har vært bosatt i Oslo det siste tiåret og har i stadig større grad framstått som en av landets mest spennende og ettertraktede tangentherrer – uansett sjanger. Her står han for all musikken og viser hvilken enorm allsidighet han også er i besittelse av.Noe forteller meg at Øien har håndplukka medmusikanter som ville kle musikken han hadde i hodet. Hvis det er tilfellet så har han lykkes voldsomt. I tillegg til den faste kvartetten dukker også Børge Petersen-Øverleir opp på gitar og banjo på ei låt – usedvanlig virkningsfullt og tøft.
Vi blir servert moderne, melodisk jazz med masse luft og rom. I all hovedsak er musikken akustisk, men Øiens fascinasjon for Joe Zawinul og Weather Report legger han heller ikke skjul på og Øien er en svært så original tangentmann – også med strøm.
Moment er et band med stor B. Alle fire får tid og plass og rom og blir, som Nils Arne Eggen ville ha sagt det, spilt gode av hverandre. Sjøl om musikken er spilt inn både i 2006 og 2007 så er den av typen som ikke har datostempel på seg – «Paradiso» har alt i seg for å vare svært lenge.
Tor Hammerø
|
|
|
JEF NEVE TRIO
«Soul in a picture»
EMARCY/UNIVERSAL 06025 17720398 
Pianisten Jef Neve kommer fra Belgia, og er en av de nye «stjernene» på den europeiske jazzhimmelen. Dette er hans fjerde innspilling i eget navn, hvor særlig hans innspilling «Nobody Is Illegal» fra 2006 gjorde han til et populært navn på flere av de store, europeiske festivalene.Jef Neve spiller en lyrisk form for pianojazz. Sammen med bassisten Piet Verbist og trommeslageren Teun Verbruggen ligger de og vaker i landskapet hvor for eksempel e.s.t har oppholdt seg noen år.Musikken er lyrisk og vakker. Neve skriver fine melodier, og det svinger lett og ledig gjennom hele innspillingen. Neve har en egen evne til å skrive sangbare låter uten at de blir for ensformige og kjedelige. Likevel har han med seg et par, tre gjestemusikere på plata, noe som overhode ikke har vært nødvendig for helheten. Platen er variert og fin og for den som vil ha litt mer trøkk enn Tord Gustavsen, ikke så mange effektbokser som e.s.t., men fremdeles en times tid med lyrisk og vakker pianotriomusikk, så er det bare å gå til anskaffelse av «Soul in a picture». Og hvis ikke Nasjonal jazzscene booker denne trioen ved første anledning, blir det buksevann på hele staben!Jan Granlie
|
|
|
| BILL O’CONNELL
«Triple Play»
SAVANT RECORDS
Jazzverdenen byr på mye utradisjonelt og spennende, men akkurat denne instrumenteringa i en trio har jeg ikke vært borti tidligere: Piano, fløyte og congas (i all hovedsak).
All musikken er klart latininspirert, det gjelder både rytmikken og melodikken. Lange partier består av duospill, og da sier det seg vel sjøl at vi snakker om pianisten O’Connell og perkusjonisten Richie Flores (fløyte & congas-duoen Dave Valentin og Flores ville neppe ha greid å holde det gående så lenge på egen hånd...). Jeg liker dem best når de tar det litt piano, som i «A Call For Sanity» - en åpenlys variasjon over John Williams’ fantastiske musikk til «The Deer Hunter», «Cavatina». Her får de det til å høres ut som om en pianotrio faktisk som oftest burde bestå av piano, congas og fløyte.
Den påfølgende komposisjonen er kalt «Just In Time». Den går fort unna, og da er vi mer over i omlandet rundt Chick Coreas «Spain». Og ja - samspillet mellom de rapphendte herrene O’Connell og Flores er smått fantastisk. Det lukter konsert av disse gutta. Jeg ser dem for meg på podiet i en mørklagt kinosal, ikke i et støyende klubblokale - og «Triple Play» overbeviser meg om at jeg nok hadde funnet meg vel til rette.
Arild Rønsen |
|
|
NICKELSEN/STORAAS/MJÅSET JOHANSEN
«Excess Luggage»
Steinar Nickelsen (org), Vigleik Storaas (p), Håkon Mjåset Johansen (tr)
PARK GRAMMOFON PGCD 110 
Steinar Nickelsen fra Bærum, Vigleik Storaas fra Bergen og Håkon Mjåset Johansen fra Trondheim – alle med musikalske røtter i den trønderske stiftsstaden – er så avgjort blant kongerikets mest interessante musikanter. Storaas er på sett og vis den musikalske faren i denne familien med sin noe lengre fartstid og så vidt jeg vet har han også vært læreren for de to andre der ved Nidelvens bredd. Her møtes de som likemenn i en meget original trio.Det er bare å rekke opp handa for de som har opplevd besetninga orgel, piano og trommer tidligere. For meg er det så avgjort første gangen og jeg må innrømme at jeg var svært spent på hvordan dette ville låte. Grunnen var sjølsagt ikke herrenes kapasitet – den har de vist oss gjennom utallige møter er framifrå, men den høyst spesielle instrumenteringa.Det var faktisk akkurat den som fascinerte de tre til å finne mer ut av soundet. De tunga horna – derfor også tittelen «Excess Luggage» – passer i disse hendene og hodene utmerka sammen. Bortsett fra Jobims klassiker «One Note Samba» samt ei låt av pianisten Harold Danko, har Nickelsen og Storaas skrevet musikken. Den er sterkt melodisk og egner seg strålende til de energiutladningene den perfekte kjemien mellom de tre utløser.Trioen Nickelsen/Storaas/-Mjåset Johansen hadde det vært veldig spennende å høre i levende live, men for guttas skyld er det å håpe at de slipper å ta med seg horn sjøl. I påvente av at det skjer er «Excess Luggage» en utmerka følgesvenn.Tor Hammerø
|
|
|
MALIKA MAKOUF RASMUSSEN
«On Club»
Malika Makouf Rasmussen (keys, mbira, gimbre, bs, perk, dr), Tommy Berre (g), Gunnar Auglend (b, kalimba, perk), Frøy Aagre (s)
THE NEW MUSIC
Malika Makouf Rasmussens «On Club» er oppfølgeren til det kritikerroste debutalbumet «Exit Cairo» fra 2006. Rasmussen sier selv at musikken er en en invitasjon inn i en atmosfære av rytmer og klanger der tradisjonelle instrumenter såvel som stemmer utgjør det musikalske repertoaret. Malt på et elektronisk lerret er den et dypdykk i det hun assosierer med klubbuniversets underfundigheter. Med titler som Club berbère, Salam Dar es og medmusikere fra Pakistan, Angola og Tanzania er det tydelig hvor Rasmussen henter mye av sine inspirasjoner. Rasmussens klubbmusikk er laidback og ambient, basert på atmosfæriske stemningsbilder som heller fremkaller dyssende gynging enn aktiv dansing. Flere tradisjonssangere av ulike kulturelle opphav bidrar på de forskjellige sporene, og det etniske preget forsterkes av instrumenteringen og soundet. Perkusjon og diverse trommer er hele tiden det bærende musikalske fundamentet mens, de vokale bidragene i noen tilfeller gir sporene en sangform. Musikken styrkes av mange små finesser, blant annet field recordings og snedig bruk av samples. Dessverre faller «On Club» mellom to stoler. På den ene siden er den ikke detaljrik og spennende nok som lyttemusikk, og på den annen side er det ikke nok sevje i grooven, fraspark i beatsa eller fylde i lydbildet til å by opp til dans.
Audun R. Rasmussen
|
|
|
ENRICO PIERANUNZI TRIO FEAT. KENNY WHEELER
«As Never Before»
CAMJAZZ 7807-2
Begeistringen for den italienske pianisten Enrico Pieranunzi griper om seg i disse årene. Med rette. Hans innspilninger utsendes i en mild strøm med diverse konstellasjoner og prosjekter, og Jazznytt har da også utvist rimelig anmelder- bevåkenhet (f.eks. Jazznytt Nr. 03:2007 og 04:2007).
Spesielt har selskapet CamJazz «funnet gullet» i Pieranunzis trioer – så vel den europeiske med Van De Geyn og Ceccarelli som den amerikanske med Marc Johnson (b) og Joey Baron (dr). De sistnevnte har vi her med deres syvende felles utgivelse (siden 1984) - men «som aldri før» med den aldrende canadier Kenny Wheeler på trompet og fluegelhorn som aleneblåser foran trioen. - Bare en kvintettinnspilning «Fellini Jazz» fra 2003 plate-dokumenterer et tidligere Wheeler-Pieranunzi-samarbeid.
Som anmelder er det for meg et problem at jeg vanligvis ikke får ordentlig kontakt med Wheelers musisering. Jeg hører også denne gang mest en kjølig tone og en litt atspredt spillestil, og i det bredt klingende figurspill foretrekker jeg beslektede trompetister som Enrico Rava eller Tomasz Stanko. Og før jeg i respekt for Wheelers ellers gode renommé knekker pennen, lar jeg dette spørsmålet stå: Har han ikke tilløp til litt duvende sjøgang i tonedannelsen visse steder?
Imidlertid står Wheeler seg fint i de to kollektivt krediterte improvisasjoner «Improheart» og «Impromind», der han med muted trompet spiller konsentrert dialogisk rubato med Pieranunzi. Og i den fine melodien «Song for Kenny» er kontakten med trioen så god at det oppleves som en fullt integrert kvartett.Men ellers er det triosamspillet og i særdeleshet Pieranunzis velstrukturerte soli med stor fortellekraft som fryder. Helt forrykende er hans solo i «Soundings», og veldisponert er solofordelingen overalt - med bl.a. en håndfull livfulle bass-soli - i de t.o.m. smukt formede melodier, som alle er skrevet av Pieranunzi.Etter den skammelig marginaliserte plass Pieranunzi fikk tildelt på siste års Oslo Jazzfestival, blir det nå ny anledning til å hengi seg til hans liflig insiterende pianospill på dette årets festival, takket være den nye og mer tidsfølsomme festivalledelse. Både denne og Pieranunzi hilses velkommen!
Bjarne Søltoft
|
|
|
PUMA
«Discotehque Bitpunching»
Øystein Moen (elektronikk), Stian Westerhus (g), Gard Nilssen (dr)
BOLAGE
Puma hviler ikke på sine laurbær, og gir med «Discoteque Bitpunching» ut sitt andre album på bare to år. På sitt mest interessante lyder dette som fascinerende kaos, men slike øyeblikk er det dessverre svært få av.Når de ikke er opptatt med å sende signaler ut i verdensrommet, inneholder dette albumet for det meste den typen lyder folk flest vil kalle bråk. Faresignal, sirkelsager, pressluftbor. Paradoksalt nok kan du spille denne plata høyt, uten fare for eventuelle naboers vrede. De vil nemlig tro at du er i gang med å pusse opp, og den slags virksomhet medfører som kjent en del bråk.Om det er musikk? Vel. Ut fra Andy Warhols tese – «if I say it’s art, it’s art» – så kan det vel kalles musikk, om altså opphavsmennene mener det. Jeg har en følelse av at de gir jamt blaffen i hva det kalles, så lenge de får holde på med noe de sjøl syns er interessant. Personlig får jeg ikke annet ut av dette, enn at jeg begriper at Gard Nilssen er en djevel til å slå hardt og fort uten beat.Vi lever heldigvis under et regime der folk får lov til å drive med stort sett hva de vil, om de ikke skader andre. Men i jazz-sammenheng, der jeg oppfatter det som målsetting å utvikle det musikalske, mener jeg dette er et blindspor. Puma er i mine ører fullstendig umusikalsk.
Arild Rønsen
|
|
|
PUNKT
«Crime Scenes»
Jan Bang, Erik Honoré (elektronika) med Sidsel Endresen, David Sylvian m fl
Jazzland c602517245044
Punktfestivalen opparbeidet seg raskt et internasjonalt navn fra sin base i Kristiansand etter begynnelsen i 2005. Etter hvert blir det feil å kalle Punkt en musikkfestival, med sitt multimediefokus. Men fortsatt er Jan Bang og Erik Honorés ide om en festival sentrert rundt live remiksing. Det høres kanskje for sært ut, men har vist seg å være en suksess.
Strengt tatt er ikke denne plata fra festivalen, men studioprodusert av de to i samarbeid med Audun Kleive, Sidsel Endresen, Arve Henriksen, Nils Petter Molvær og mange andre. I utgangspunktet er dette en musikkform hvor ideen om å feste den til en plate, og dermed forsteine den for all framtid, nærmest en selvmotsigelse. Min første tanke etter noen gjennomspillinger var at dette fungerer ikke. Det blir for pastisj-aktig i sporenes «story-line», for likeartet i deres lydbilde.
Men etter hvert kryper den inn under huden på meg og jeg lar meg besnære. Platen framstår som en reise, tittelen antyder en oppklaring av en kriminell hendelse. Erik Honorés og David Sylvians tekster synes å peke mot en eksistensiell kriminalitet – undertrykkelsen av vår egen menneskelighet,«You’re on my hard disk now / I can rearrange your body / Words / Emotions / Until you make sense»Tekstene er brukt som utgangspunkt for stemmene, tekstene blir selv samplet, mikset, og parafrasert, som det øvrige lydbildet. Det fungerer. Tekstene og deres framførelse framstår ikke bare som et integrert element i musikkutøvelsen, men kommenterer og utfyller den for lytteren.
Dermed har de to hovedmennene også generert et produkt som overskrider den musikkformen de selv er toneangivende utøvere av. Platen framstår som et integrert kunstnerisk uttrykk som dermed blir noe annet enn en gjengivelse av musikk som ellers er betinget av øyeblikket, og opplevelsen av dette.
Johan Hauknes
|
|
|
HANK ROBERTS
«Green»
W&W 910141-2
Sittende med formiddags-solen stille inn gjennom vinduet synes denne musikken meg midt i blinken: livspustens lykksalighet! Og «Green» er en rammende farge på musikken: vegeterende, mediterende og impresjonistisk - nesten på én gang. Et i hovedsaken akustisk konsept med en mild og hengiven musiserende holdning, som tegner amerikanske Hank Roberts som en ekte sjelebror til vår egen Bjørn Klakegg.
Roberts, med fartstid i Arcade String Trio samt hos Tim Berne og Bill Frisell,har skrevet musikken med sterke folkloristiske elementer i et melodisk språk, som i blant synes å ha tråder tilbake til amerikansk klassisk musikk, slik den høres hos f.eks. Charles Ives. Dertil kommer et par bearbeidede låter fra en østamerikansk indianerkultur.Med «hjelp fra» to tøffe typer - som den franske gitaristen Marc Ducret og amerikanske Jim Black på trommer står Roberts konsept klart og styrket. Ducret tilpasser sine lange el-forsterkede toner samt akustiske akkorder, og Blacks metrisk meislende trommespill ligger som en understrøm eller langt fremme i lydbildet i de mer groovy passasjer.
Roberts cellospill er moderne, men klassisk klangfullt - både bowed og pizzikert, og dertil føyer han tidvis sin stemme med ordløs sang eller med tekst - på et indiansk språk eller på engelsk. Bare i den avsluttende «Pictures» blir hans bløte vokal meg et nummer for søtladen. Skivens «hovedverk» er for meg de to små suiter: «Bernie Suite», dedikert til Roberts’ mor, med en fin tostemmig cello-vokal-duo i midtdelen «Prayer», og den indiansk baserte «Lenni Lenape Suite» med en vedholdende groovy puls under den vitale kollektive improvisasjon fra trommer, gitar, cello og stemme, som vil få enhver same til å speide etter slektninger.
De to suitene adskilles av bl.a. tre mer rock-rytmiske låter, mens de folklore-influerte stykker først og sist innrammer CDen på formbevisst vis.I sluttfasen finnes også CDens smukkeste og mest gripende melodi: «Long Walk» - klangfullt og lydhørt utført på cello og gitar.
«Green» er således for meg en overraskende melodisk, livgivende og fredsformidlende utgivelse – med vennlig ekstra hilsen til Bjørn Klakegg.
Bjarne Søltoft
|
|
|
ESPEN RUD
«Melancholy Delight»
Espen Rud (dr), John Pål Inderberg (bs), Rob Waring (vib), Christian Haug (g), Terje Gewelt (b)
Resonant Music RM19-2
Husker du «Rudlende»? Det er utrolig at det snart er ti år siden Espen Rud fikk Spellemannsprisen. Endelig kommer Espen Rud med ny plate under eget navn. Som alltid har han vært svært aktiv i andres band, de siste årene har vi hørt ham i samarbeid med bl.a. John Pål Inderberg, men det er på hans egne plater vi får nyte også hans evner som komponist.
Fyren er et vandrende uttrykk for ny norsk jazzhistorie; Svein Finnerud, Min Bul, Moose Loose, Karin Krog, Jon Balke, Radka Toneff, Guttorm Guttormsen, han var der. Aldri de store faktene, alltid med ypperlig kontakt med musikken, alltid åpen og imøtekommende. Men dessverre så alt for underkjent utenfor den innerste kretsen. Samtidig har han i perioden vært den musiker som har vært mest aktiv i Rikskonsertenes skolekonsertordning nesten helt siden starten av Rikskonsertene. At han ble tildelt Rikskonsertenes jubileumspris i forbindelse med 40-årsjubileet nylig var derfor fullt fortjent.
Når han da velger å slippe sin tredje plate rett før dagen han ble 60 år ung, er det en begivenhet i seg selv. Forventningene, om enn de var høye, innfris. «Piece for Dad», hans hyllest til sin far, forfatteren og den mangeårige redaktøren av «Magasinet for Alle», Nils Johan Rud, henter opp tonen fra «Rudlende», men denne gangen er pianoet til Vigleik Storaas byttet ut med gitaren og vibrafonen til de unge herrer Christian Haug og Rob Waring. Uten forkleinelse for deltakerne på «Rudlende», men det er alltid en utsøkt nytelse å høre bariton-saksofonen til John Pål Inderberg. Og som tidligere, Terje Gewelt solid på bunnen som alltid.Det er mye glede og lite melankoli over tittellåten, nyt Espens svingende vispebruk, og samspillet med Terje Gewelt. De siste fem sporene er en varmende vandring i den sommeren vi ikke hadde i 2007. Med en fengende frokost på terrassen, en uptempo forelsket Selma, en sensuell lyd av stille fingre, og en varm septembersommer, før det hele avsluttes med en deilig sommerbris.
Johan Hauknes
|
|
|
FRANK SINATRA
«Nothing But The Best»
REPRICE/WARNER MUSIC
La oss kvitte oss med en misforståelse likegodt først som sist: Frank Sinatra var aldri noen jazzvokalist. Frank Sinatra var popvokalist. Samtidige kolleger av ham, som Billie Holiday og Ella Fitzgerald, hadde jazz-schwung over uttrykket sitt. Men aldri Sinatra. Han var og ble en popvokalist. Det er ingen ting, sangteknisk eller uttrykksmessig, som skiller Frank Sinatra fra for eksempel Bono, Whitney Houston, Shakira eller Michael Stipe. Han har et helt annet komp i ryggen – ofte et stort orkester med strykere, ikke det vi forbinder med et jazz-storband – men det har med tidsepoken, ikke sjangeren, å gjøre.
Men som popvokalist betrakta, er hans livsverk udødelig. Det faktum at det er mulig å kjøpe dette albumet – som inneholder 22 klassikere fra studio pluss en drøy times konsert-dvd – for godt under to hundre kroner, er strengt tatt hinsides fornuften. Hva betalte du sist gang du bestilte en pizza på døra? Snakk om kontrast mellom forgjengelige og evige verdier!
Du får alle de kjente; «Come Fly With Me», «Fly Me To The Moon», «New York, New York», «My Way», «Strangers In The Night»… mens jeg personlig mener han aldri sang bedre enn i «Bewitched». For Sinatra-nerder serveres i tillegg en godbit i form av en tidligere ikke utgitt versjon av «Body And Soul».Hjemmet ditt kan være møblert både sånn og slik. Men noe ordentlig hjem har du knapt, om du ikke har anledning til å gi dine gjester innblikk i Frank Sinatras fantastiske toneverden.
Arild Rønsen
|
|
|
MARTIAL SOLAL
«Longitude»
CAMJAZZ
Algierfødte (1927) Martial Solal har gjennom mer enn 60 år utviklet en særpreget musikalsk personlighet kombinert med instrumentalt mesterskap. Harmonisk kan han ofte bevege seg mot tonalitetens yttergrenser – som for eksempel en Ran Blake – mens de improviserte linjene har et framoverdrivende lett nevrotisk preg som minner om Bud Powell. Musikken låter inspirert av svart tradisjon fra nevnte Powell, Monk og Ellington, som om Bill Evans og Keith Jarrett ikke har eksistert. Det er ikke mye salong og fransk impresjonisme å spore i Solals tonespråk.
Samtidig framstår 80-åringen som minst like kontemporær som de fleste av sine yngre kolleger – gjennom avansert harmonisk språk og variert tilnærming til rytmiske elementer. Sju originalmelodier varierer fra strålende virtuose humleflukt-lekende straight fire-flaterytmisk uptempo (unnskyld den heseblesende beskrivelsen, men denne fikk jeg virkelig fot på) i «Monostome», til løsere ytterkantsøkende mediumtempolåter. Tre standarder framføres lett tilslørt og typisk solalsk, og vi opplever nok en gang at virkelig gode jazzmusikere kan ta hvilken som helst utspilt låt og gjøre den ny og interessant.De langt yngre tvillingbrødrene Francois og Louis Moutin bidrar med godt tilpasset bass og trommespill. Martial Solal byr på annerledes og ganske kompromissløs pianotriojazz. Jeg tror mange unge pianister har noe å hente her. Personlig kunne jeg også tenke meg at skiva varte mer enn snaue 45 minutter.
Petter Pettersson
|
|
|
TRIO MEDIÆVEL
«Folk Songs»Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth, Torunn Østrem Ossum (vok), Birger Mistereggen (perk, munnharpe)
ECM New Series ECM 2003
 Perfekt! Disse tre fantastiske jentene har ikke bare hentet opp den norske sangtradisjonen og gjort den en moderne form som er svært tro mot tradisjonene rundt disse sangene. Her i landet er vi nok mange som kjenner flere av disse, sanger vi lærte som barn. Trioen har med det brakt den norske sangskatten ut i verden, gjennom samarbeidet med Manfred Eicher. Jeg ble fortalt at platen etter lansering i USA rett før jul lå helt på toppen av salgslistene for klassisk musikk. Her er det ikke annet å si enn løp og kjøp, og kom deg hjem med en gang. Legg den på CD-spilleren, sett deg i en god stol, lukk øynene og gå inn i en verden av himmelsk lyd og sang. Jeg kan faktisk ikke finne et eneste negativt punkt å sette fingeren på på denne platen. Men det er da ikke jazz? sier du kanskje. So What? svarer jeg.
Johan Hauknes
|
|
|
ULRIK/SWALLOW/JOHANSEN
«Believe in Spring»
STUNT STUCD 07182
Trioen Hans Ulrik (ss, ts), Steve Swallow (b) og Jonas Johansen (dr) har eksistert i en tid. Tidligere har de gjort de to platene «Trio» og «Tin Pan Aliens» (begge på Stunt) med ytterst fine anmeldelser. Denne gangen har de fått med seg gitaristen Ulf Wakenius på tre spor og pianisten Bobo Stenson på tre, noe som gir et litt annerledes lydbilde enn vi er vant til fra de tre.
Det hele starter med Michel Legrands perle «You Must Believe In Spring» med melodien spilt av Wakenius. Jeg hadde ikke hatt noe imot om temaet hadde vært gjort av Swallows vakre el.bass, men det får så være – jeg har bare litt problemer med å virkelig like Wakenius’ litt standardiserte gitarlyd. Burkes «Carolina Moon» innledes nettopp av Swallows bass, som høres ut som en gitar, og jeg koser meg. Ulrik er en fin, fin saksofonist – både på sopran og tenorsaksofon, og hans solier er kreative og innholdsrike. Trommeslageren Jonas Johansen passer som hånd i hanske i denne trioen, og det høres ut som de tre trives svært godt i hverandres selskap. Bobo Stenson dukker opp i Mal Waldrons fine «Soul Eyes» og legger sitt umiskjennelige preg på den fine komposisjonen. Tilbakelent og smukkt!
Platen inneholder for det meste standarder, men det er også gitt plass til en komposisjon av Steve Swallow, pluss et par av Hans Ulrik, som føyer seg godt inn blant den amerikanske sangboka.Ulriks «Prelude» som gjøres sammen med Thad Jones «A Child Is Born» er etter min mening platas høydepunkt, med Stensons utrolig vakre pianospill sammen med Ulriks sopransaksofon i front.Ei fin plate som føyer seg godt inn sammen med de to tidligere utgivelser fra trioen.
Jan Granlie
|
|
|
VALENTINE QUARTET
«Playsongs»
MUSIC MECCA CD 5053-2
Valentine Quartet er et nytt dansk bekjentskap som består av pianisten Jacob Broholm, trommeslageren og perkusjonisten Nikolaj Bundvig og ikke minst bassisten Niels Ryde og vokalisten Hanne Hammer. For meg er både bandet og de involverte ukjente størrelser og sjøl om det låter helt OK, så kommer jeg ikke til å springe ned dørstokker i framtida heller for å få oppleve hva de har å melde. Vi blir servert et repertoar bestående av en miks av Ryde og Hammers musikk og tekster samt standardlåter som «Hi-Lily, Hi-Lo», «Comer Rain Or Come Shine» og «Someone to Watch Over Me» og bossaklassikere som «How Insensitive» og «Summer Samba». Repertoaret forteller det meste om hvor Valentine Quartet, som på enkelte låter blir forsterka med gitaristen Svend Hulthin, befinner seg. Som det ofte blir sagt i hoppsporten så er alt på «Playsongs» småpent – det er ingenting å utsette på noe som helst, men det er heller ingenting som løfter verken tekstene eller tolkningene opp til nye høyder. Bandet anbefaler seg sjøl og musikken sin på følgende måte: Music for wining, dining, dancing and romancing. Jeg har for så vidt ikke noe å legge til.
Tor Hammerø
|
|
|
JONAS WESTERGAARD
«Helgoland»
STUNTX STXCD 20812
 Her på berget er nok den danske bassisten Jonas Westergaard best kjent fra sitt samarbeid med saksofonisten Petter Wettre. I hjemlandet er han å høre med en rekke forskjellige kombinasjoner, bl.a. saksofonisten Michael Blakes band Tartare og det finsk/danske bandet Delirium.På «Helgoland» har han samlet en rekke danske venner for å fremføre sin egen musikk – Peter Fuglesang (cl, bcl, fl), Jesper Zeuthen (as), Niels Vinventz (ts, fl), Kasper Tranberg (tp), Mads Hyhne (tb), Jacob Bro (g), Søren Kjærgaard (keys) og Jacob Høyer (dr). Musikken ligger et godt stykke fra det vi er vant til å høre fra den dyktige bassisten. Musikken er nærmest symfonisk, med mye luft og stemninger av dansk landskap, noe som Klaus Thommesens fine covermaleri er med på å understreke. Westergaards basspill ligger ikke langt unna den måten Charles Mingus behandlet instrumentet på. Komposisjonene er enkle og vakre. Hør for eksempel på andrelåta «Dream» som maler et fint bilde av Danmark en tidlig morgen med skodde og med utsikter til en god, varm dag.Alle musikerne bidrar med fine innslag, selv om jeg ikke hele tiden liker tonen i altsaksofonen til Jesper Zeuthen. Kasper Tranbergs trompetspill er passe «slarkete» i kantene og Mads Hyhnes trombone skiller seg positivt ut. Det samme gjør det enkle, men distinkte pianospillet til Søren Kjærgaard – en pianist det bare er å krysse av for. Lydbildet er litt «New York på midten av 60-tallet», dvs. et stykke fra den klare ECM-lyden, noe som gjør den nesten klassisk (i en blindebukk ville helt sikkert en rekke foreslå Gil Evans hvis man spilte fra denne CDen). Jonas Westergaard er på denne platen i ferd med å ta over hegemoniet etter Niels-Henning Ørsted Pedersen når det gjelder å lage jazz med utgangspunkt i den danske naturen og den danske folkemusikken. Han er en ypperlig komponist og ikke minst bassist. Vi hører gjerne mer fra den hyggelige dansken framover.
Jan Granlie
|
|
|
Larry Willis
«The Offering»
High Note HCD 7178
Pianisten Larry Willis har etter hvert nådd pensjonsalderen, men viser ingen alderdomstegn musikalsk. Snarere tvert i mot. På sin tredje skive for etiketten HighNote leverer Willis her et helstøpt studiosett, inklusive et spenstig repertoar og et samkjørt band. Dessuten viser han en ubendelig vilje til å være kreativ innenfor en nøysom ramme.
Det meste av musikken er modalt anlagt rundt åtte fint utviklede låter, tre av dem signert bandlederen selv. Med unntak av altsaksofonisten Joe Ford, som er erstattet av tenortalentet Eric Alexander, er kompet det samme som på forrige plate: Eddie Gomez (bass) og Billy Drummond (trommer).Platen åpner med bassisten Santi Debrianos lett pulserende tittelkutt, spunnet rundt en enkel rytmisk figur og en stødig basslinje. Deretter følger en bolk med Willis’ egne låter, der den mørke og melankolske «Ethiopia» skiller seg ut som den interessante med sin løse karakter. Innimellom disse blomster en drivende versjon av instrumentkollega James Williams’ «Alter Ego». Kvartetten beholder både formen og kjemien i en vals fra nevnte Fords hånd, før temaet fra sci-fi-serien Star Trek ikles jazzdrakt. Et litt odde valg kanskje, men merkelig nok fungerer det helt knirkefritt – ikke minst kommer Eric Alexanders tenor til sin rett i dette nummeret. Willis & co runder det hele av med en finvevd versjon av «Melancholia».
Når platen i tillegg er tatt opp hos Rudy van Gelder og Don Sikler bekler produsentrollen er det kanskje ingen overraskelse at «The Offering» ender som en førsteklasses jazzplate – uten svake ledd.
Geir Dahle |
|
|
GERALD WILSON ORCHESTRA
«Monterey Moods»
Mack Avenue MAC1039
Gerald Wilson ble først kjent som trompeter og arrangør i Jimmy Luncefords orkester fra 1939 til 1942. Nå nærmer han seg utrolige 90 år og står bak 50 utgivelser i forskjellige sammenhenger, men hovedsakelig er han komponist, arrangør og bandleder. «Monterey Moods» er bestillingsverk til Monterey Jazz Festivals 50-års jubileum. Den er en suite skrevet over en diatonisk nedadgående melodi, harmonisert med kvintsirkelens logikk. Det er Wilsons håp at publikum får temaet på hjernen så de nynner det etter å har hørt det på festivalen, og om det var eneste mål har Wilson absolutt lykkes. Temaet behandles i forskjellige «moods of jazz» og åpningsversjonen «Allegro» sparker godt fra seg med sitt stjernespekkede storband som er timet og presist som en fintrimmet Formel-1 motor. Kompet swinger som rakkern i det høye bop-tempoet mens solistene på rad og rekke får vist sine bop-chops, blant dem, en gjesteopptreden av Hubert Laws på fløyte. I «Jazz Swing Waltz» og «Ballad» blir temaet presentert i forskjellige versjoner, men ikke særlig sublimt, så det vil alltid være gjenkjennelig for selv den minst oppmerksomme lytter. Arrangementene er detaljrike og varierte og kunne vært arrangørspirers håndbok i variasjon over tema for storband. Musikken er inkarnasjonen av vest-kystens musikalske ånd og fungerer nok ypperlig på festivalens utescene, men dessverre blir det kjedelig i lengden når man får vie sin fulle oppmerksomhet til musikken hjemme i stua.
Audun R. Rasmussen
|
|
|
NILS WOGRAM’S ROOT 70
«On 52nd Street»
INTUITION INT 3423 2 
Den tyske trombonisten Nils Wogram har vært omtalt fra tid til annen i Jazznytt. Både gjennom storbandprosjekter og ikke minst Alexander Von Schlippenbach «Monk Cassino»-prosjekt. Hans eget prosjekt «Root 70» har i lengre tid markert seg sterkt på den europeiske jazzscenen, men det er først nå det virkelig løsner på platefronten for den dyktige trombonisten. Med seg på laget har han trommeslag-eren Jochen Rückert – en musiker som spiller utrolig tilbakelent og lay back, bassisten Matt Penman – som holder bandet solid sammen og altsaksofonisten Hayden Chrisholm som høres ut som en litt sår utgave av Johnny Hodges. Og der er vi også ved sakens kjerne ved denne innspillingen. Musikken er typisk vestkystjazz fra 50-tallet. Uten at det blir for mye retro og oppgulp av hva andre har gjort før. Wograms trombonespill er retro, men samtidig så moderne som man kan forvente av en «friskus» som til daglig opererer mer på frijazzens arena. Samspillet musikerne imellom sitter som et skudd og det hele er så coolt at det er en fryd for øret. Med unntak av en låt, er all musikken komponert av Wogram, men det kunne gjerne vært gjort av musikere på sent 50-tall, gjerne med platekontrakt med Blue Note. Wograms trombonespill minner ikke så rent lite om Julian Priesters innsats på John Coltranes album «Blue Train» (og bedre bop-trombone skal man lete lenge etter!).Platen er en usedvanlig hyggelig opplevelse, og bør anskaffes av alle som vil stresse ned etter ukas dont.
Jan Granlie |
|
|
Wollny/Kruse/Schaefer
«[em]3»
ACT 9660-2
Så er trioen [em] til det unge tyske pianofunnet Michael Wollny ute med sin tredje plate. Etter [em]II kommer så [em]3. Fortsatt med Eva Kruse på bass og Erik Schaefer på trommer. Musikken kan vel best karakteriseres som et moderne pianotrio-jazzformat uten noe ekstra dingel-dangel, hvor musikken har en klar forankring i den tyske senromantikken og neoklassisismen. Med all musikk selvskrevet legger de seg tett opp til det populære akustiske formatet for slike trioer. «Sempre Igor» (for alltid Igor [Stravinskij]), «What Kurtag left», viserne til kunsthistorie er mange. Science fiction-forfatteren Stanislaw Lems vidunderlige bok «Solaris» får en hilsen med «Monsters: Symmetriads». Til og med Edvard Grieg får en hyldest i «Grieg’s last bow». Det er ingen tvil om at dette er velskolerte og dyktige musikere med en betydelig samtidsorientering. Det er heller ingen tvil om at de har funnet en form for samspill hvor de tre instrumentene utfyller hverandre på en meget god måte. Når det allikevel blir noe uforløst og nesten kjedelig ved platen, skyldes det i stor grad at det er for «flinkt». Det blir en for analytisk, til tider nesten klinisk, atmosfære over platen. Eller sagt på en annen måte, den mangler følelser, eller liv.
Johan Hauknes |
|
|
HALLE/KJELLBERG/NICKELSEN
«Echidna»
Jeppe Kjellberg (g, electronics), Gunnar Halle (tp, electronics), Steinar Nickelsen (kirkorgel, synth)
ILK
Dette er så avgjort ikke plata for deg som ønsker litt lett underholdningsjazz. Men ikke la deg skremme. Les videre. |
|
|
ROY HAYNES
«A Life In Time – The Roy Haynes Story»
DREYFUS JAZZ FDM 46050 368882
 Av og til kan det faktisk være ganske behagelig å sitte som redaktør for et tidsskrift som Jazznytt. Noen ganger ramler det nemlig inn plateinnspillinger til redak-sjonen som aldri blir sendt videre ut til anmelderstaben, men blir værende på redaktørens kontor til glede på traurige, lange arbeidsdager i lang tid. En av disse innspillingene havnet nylig på pulten min. «A Life In Time - The Roy Haynes Story» er en samling med tre CDer pluss en DVD med trommelegenden Hay-nes i toppform. |
|
|
KJÆRGAARD/STREET/CYRILLE
«Optics»
ILK 140CD
Den danske pianisten Søren Kjærgaard har jeg så vidt hørt tidligere sammen med et av fetteren, trommeslageren Kresten Osgoods mange band. Han er ung, født i 1978 og har utdannelse fra Rytmisk Musikkonservatorium. I 2000 vant han den nordiske konkurransen «Ung jazz» med sin trio Fuchsia, og han har spilt med bla Michael Blakes band Blakes Tartare, Tim Bernes Accidental Tourist Band, Pierre Dørge, Niclas Knudsen og han har vært svært aktiv i jazzmiljøet i Christianshavn i København. |
|
|
IVAR KOLVE TRIO
«View from my room»
Ivar Kolve (vib), Sébastian Dubé (b), Stein Inge Brækhus (tr)
CURLING LEGS CD 105
Det blir hevdet at det tar 20 år før en strykekvartett virkelig kjenner hverandre så godt at de funker som en organisme. Kanskje det samme kan sies om jazztrioer, enten det er pianotrioer som Jarrett og EST, eller andre typer trioer som for eksempel denne. Gruppa har holdt sammen i mer enn ti år, og funnet et eget uttrykk som stadig er i utvikling – en i utgangspunkt-et ganske mainstream form som ikke desto mindre strekker seg mot samtidsmusikk og innslag av world. Dynamisk varierer uttrykket fra det lyriske til perkussiv ensemble-orgie. |
|
|
MAJKEN
«Comes Love»
Majken Christiansen (v), Tore Sandnæs (p), Stig Hvalryg (b), Torstein Ellingsen (dr), Frode Kjekstad (g)
PGCE111
«Comes Love» er Majken Christiansens tredje album - og har du de forrige, veit du hva du får. Christiansen er ikke akkurat ute etter de store overskriftene, men vil nok en gang behage sin tilhengerskare. |
|
|
| << Start < Forrige 1 2 3 4 Neste > Slutt >>
| | Resultat 1 - 40 av 138 |
|
|
