LEGENDEN LEVERTE
I sitt 80. år er banebrytaren Cecil Taylor på ein scene på Moldejazz. På høg tid kan det visa seg, men ikkje for seint. Cecil Taylor har det framleis. 53 år etter at han platedebuterte med ”Jazz Advance” og signaliserte ein komande musikkrevolusjon sit han ved flygelet og hamrar ut sine abrupte linjer. Han var attkjenneleg frå første anslag i bassregisteret. Den boblande lavamassen av tonar i bassregisteret som skapar den enorme energien og harmoniske fleirtydigheita var der framleis.

RELIGIØST AV FLATEN OG KORNSTAD

Ingebrigt Håker Flaten har samla på salmar som bestemor hans Elise framførte og som også blei teke opp tidleg på 70-talet. Flaten inviterte Håkon Kornstad til framføra materialet i duoformat. Omsider er stoffet å finna på plata ”Elise”.

ARVE OG BUGGE IMPONERTE
Residerande artist Arve Henriksen er komen godt i gang. I Bjørnson-huset leverte han Cartography-konseptet saman med Eivind Aarset, Jan Bang og – ved dette høve – Helge A Norbakken på perkusjon.

MAGIC POCKET JAZZTIPENDIATAR 2009 Moldejazz er vel i gang. Magic Pocket er blitt Sparebank 1 JazZtipendiat 2009. Dei fire musikarane i Magic Pocket, Hayden Powell (trompet), Daniel Herskedal (tuba), Erik Johannessen (trombone) og Erik Nylander (trommer) er blitt 250.000,- kr. rikare og ein konsert med Trondheim jazzorkester ventar på neste festival. 

 NATTEN FALLER PÅ FOR KONGBERG 2009

Etter en historisk kino-konsert med Arild Andersen, en konsert med Chick Corea i barokk-kirken som varmet sjelen, et innsmett mot slutten av Bobo Stensons Börje Fredriksson-tribute band «Syster Mays Blus» i tette Smeltehytta, var det tid for konsertavslutningen av Kongsberg 2009 i det «Det Lille Extra». Paal Nilssen-Love hadde fått frie hender til å sette sammen et internasjonalt impro-band for denne konserten og hadde trukket inn svenske Johan Berthling på bass, nederlandske Tobias Delius på saksofon og Jeb Bishop på trombone. Etter et glimt av prosjektet «Kaizers Market» var det behov for å få luftet ører og hode. Neida, ikke akkurat ved å søke opp det rolige og kontemplative, Paal & co produserte høy energi i de 90 minuttene det varte. Men av en helt annen type enn den Kaizers Orchestra og Farmers Market produserte i lag. Sammensetningen av Extra-bandet medførte en klarere, mer avslepet overflate til musikken enn det vi er vant til når Paal sitter i trommestolen. Jeb Bishop i samspill med Delius helte til tider sine toner og lyder som olje over en gryte med sydende undergrunn generert av Paal og Jonas Berthling. Det ga musikken en dimensjon og et strekk som gjorde det svært vankelig å sitte stille. Medrivende. Jeb Bishop sto fram med et fornyet spill og driv etter sine selvpålagte hvileskjær fra utøvende musikkvirksomhet det siste året. Det kan bli riktig trivelig etter hvert om den spenningen denne natten frambrakte kan videreføres i senere omganger.
Lykkelige og varme gikk vi ut Kongsbergs sommernatt etter nok en vel avsluttet Kongsberg-festival. Årets festival har vært ypperlig, kunstnerisk og programmessig. Selv om toppingen av lørdagen skapte magehold og andpustenhet hos mange deltakere for å få med seg høydepunktene. Det var mange av oss som helst ikke skulle vært tvunget til å velge mellom Bobo og Chick, og ikke minst å velge bort Sinne Eeg.
I skrivende stund kjenner vi ikke til resultater for billettsalg og andre økonomiske rammer, men vurdert ut fra programinnhold og gjennomføring, fordeling av scener og arrangementer, må den 45. jazzfestivalen i Kongsberg karakteriseres som svært vellykket. Det er ekstra gledelig å melde at publikum – også et flertallig yngre publikum – søkte i stort antall for å høre norske band, og sære, marginale fenomener. At det i 2009 er mulig å lage et festivalprogram her på sølvberget med et stort og betydelig ungt, norsk innslag, og at det ikke går på bekostning av den internasjonale standarden, er fantastisk og egentlig utrolig.
Jeg vil til og med hevde at det betydelige norske innslaget nå hever det kunstneriske nivået på festivalen. Dette er et faktum som det verdt å merke seg spesielt i dette valgåret hvor kultur- og kunstpolitikk ser ut til å bli en av de store valgkampsakene, og hvor fordummingen av debatten om kulturstøtte er å se i avisspaltene hver eneste dag. Det vi ser i dag av kvalitet og vitalitet i norsk jazz er jo resultatet av en systematisk kulturutvikling og –organisering over flere tiår, basert på en omfattende uegennyttig innsats av kulturarbeidere på alle plan.
Det er med glede at Jazznytt med dette erklærer den 45. jazzfestival i Kongsberg for avsluttet, og dedikerer minnet om den til alle de frivillige, ansatte og musikere – unge og gamle – som med sin innsats gjennom de siste femti årene har utviklet det fantastiske fenomenet vi i dag omtaler som NORSK JAZZ!

Tekst og foto: Johan Hauknes

AVANT I HAGEN
Lørdagen er ankommet, DnBNor-prisen er utdelt, så da er det tid for å ta plass i Nauf-gården, for en ny omgang med impro- og støymusikk. Denne gangen hadde festivalen satt sammen et program i fire deler, først en duo mellom Fred Frith (gitar) og John Butcher (saksofon) , en soloframføring med «Yun Kan 1» som det uformelt ble titulert med Fredrik Ljungkvist på klarinett denne gang. Etter et duo-møte mellom vokalisten Sofia Jernberg og trommisen Raymond Strid, ble det hele avsluttet med et møte mellom alle fem samlet på scenen, en konstellasjon som dermed fikk premiere på Kongsberg.
En vakker time ble det i hagen, uten vondt i magen. Tvert i mot. Magefølelsen var svært god etter denne seansen. Ved siden av det sjeldne toppmøtet mellom de to britiske avant-gutta, dette var tredje gang de møttes på scenen i løpet av de siste tretti årene, var det det nedtonede, «vakre» samspillet mellom Raymond Strid og Sofia Jernberg som sitter igjen som det store inntrykket. Sofias vokalkontroll og variasjon i lydelementer, alt formet med strupe og munn, er en fantastisk opplevelse. Vi gleder oss allerede til den videre utviklingen av dette formidable vokal-talentet.

Johan Hauknes

Foto: Stein Hofve

ROYAL MAGI I KINOEN

- OG BAKOM SYNGER BASSEN
Arild Andersen tilbake på plass i Kongsberg kino. En selvsagt plass å være. Denne gangen med «Belleville»-trioen, med skotten Tommy Smith, og Paolo Vinaccia på trommer, utvidet til kvartett med danske Carsten Dahl på klaver og el-piano. Carsten har samarbeidet med Arild tidligere, men aldri i denne rammen. Etter den kritikerroste plata fra konserten på «Belleville» i Oslo på ECM, var det med spenning vi ventet på kvartetten lørdag ettermiddag.
Om de leverte? «System set, ready, og!» Paolo setter showet i gang. Alle fire faller på plass. Arild gliser – det har satt seg fra første anslag!
Fra første tone viste kong Arild av sølvbyen og hans tre prinser at de ville gjøre dette til en magisk aften. Arild selv i storslag, med en sang i bassen som nesten aldri før. Tommy Smith så leken, nyskapende og tradisjonstro som jeg aldri har sett ham. Paolo – denne gangen med logoen «Old, but still Alive» på t-skjorta – som et drivende kraftverk med store ører. Men den store merverdien kom med Carsten Dahl. «Belleville»-musikken fikk en helt ny dimensjon med hans lekende samspill over tangenten. Da de gikk av scenen etter nær to timer, var det åpenbart at de fire selv var berørt – og kunne ha fortsatt å spelle i det uendelige på den energien som var blitt skapt.
Maestro Arild har nå funnet balansen mellom sin hang til det enkle og vakre og sin avant-innstilling. Fusjonen av de to skaper vidunderlig, vakker, tåreskapende (ja! Tårene rant under konserten!), overveldende, stormende musikk. Og fortsatt gjelder, ingen kan som Arild få bassen til å synge. Virkelig synge. I Arilds hender blir en «walking bass line» til en fjærlett dans. Alene dette skaper himmelsk musikk. Men dette er ikke Arild solo (det hadde vært en ide!). Fire samstemte, lekne og seriøse menn samarbeider på denne scenen. Dette er på alle måter et kollektivt produkt. Glem «Belonging»-(Garbarek-Stenson)-kvartetten, glem drømmen om Miles Davis 1969 «lost quintet». Keith Jarrett’s «Scandinavian quartet meets Jarrett’s US quartet». Her er Arilds «Independence»-kvartett som den nå bør kalles. Den bruker tradisjonen, men gjør den ikke bare til sin, den utvider, strekker, og leker med den. De gjør seg uavhengig av den, men er tro mot dens ide.
I tillegg til Tommy Smiths «Ever Neverland», Carsten Dahls «Afro-Centrism», gregorianske sanger, yemenittiske folketoner og en Ellingtontribute som Paolo avsluttet med å innlede til Arilds «Outhouse» (og de tre andre var raskt med på notene!) som ekstranummer, var konsertens hovedsenter de fire satsene av Andersens «Independence»-suite, skrevet så vidt jeg husker til «markeringen» av unionsoppløsningen i 2005. Suiten har nå fått en dynamikk og arkitektur som nesten roper etter en plateinnspilling, med en konseptplate som garantert vil bli klassisk med den kraft og energi – og magi de fire viste i kinoen.
Dette ble en konsert det vil bli snakket om lenge, lenge i Kongsberg-historien. Terningkast? Nei, vi driver selvfølgelig ikke med slike forenklende og fordummende ting i Jazznytt. Men denne gangen skulle jeg ønske vi gjorde. Dette var ikke bare 6. Dette var fullt hus, Yatzy, og fire like. Alt på en gang!
Tekst og foto: Johan Hauknes

HYGGESTUND RUNDT PIANOET

MED CHICK COREA
Kyrkja i Kongsberg var fylt til siste sete når Chick Corea inviterte til hyggestund rundt pianoet med tittel ”My favorite Piano Composers”. Eit Steinway på 1,80 m i den store kyrkja gjorde meg ein augneblink uroleg, men med den flotte akustikken i kyrkjerommet funka flygelet ok.

Corea opna ubeskjedent med sin eigen ”Alegria”. Her fekk fotografane gjort sitt, og så var det slutt på knipsinga. Så følgde Bill Evans ”Waltz for Debby” før han gjekk inn ein Monk/ Powell-medley som inneheld Monk-låtane ”Tinckle, Trinckle” og den lang mindre kjende ”Boo Boo’s Birthday” og Powells ”Dusk in Sandi” og ”Oblivion”. Konsertens høgdepunkt.

Nett då trudde eg at Corea ville gå til Ahmad Jamal eller Duke Ellington, men overraskande nok tok han fram notebunken og spelte ein av Domenico Scarlattis 554 klaversonatar. Her kom faktisk flygelet vel til sin rett. Corea følgde opp med eit preludium av Alexander Scrabin før han gjekk vidare til den franske komponisten Henri Dutilleux.

Igjen overraska Corea - med å dra fram ”Children’s Songs”. Plata med dei 21 songane kom i 1983, men han byrja å skriva på dei i 1971. I alt 7 av songane framførte Corea. Her fekk me heile spennet frå den heilt enkle (men fascinerande) No 1 til den komplekse No 11 før han avslutta med den oppstemte flamecoinspirerte No 6.
Corea avrunda konserten med ’eit verk’ for blanda kor og flygel. Nett då åt publikum av handa til Corea. Sånn litt i ettertid sit ein att med ei kjensle av at jazzpianisten Corea hadde hatt litt meir å bidra med, medan den klassiske Corea har ein veg å gå opp til elitedivisjonen, men for all del – det var hyggeleg... i ordets positive tyding.

Lars Mossefinn
Foto: Mads Maurstad
 

 OLE MORTEN VÅGAN

FEKK ÅRETS DNB NOR-PRIS
Den framifrå bassisten, komponisten og orkesterleiaren frå Brønnøysund kunne ta imot diplom, skulptur og 100.000,- kr. Juryen grunngav valet sitt slik:
"Årets prisvinner har i løpet av en tiårsperiode markert seg særdeles positivt på den norske - og etter hvert også den internasjonale - jazzscenen; både som komponist, bandleder og instrumentalist. Han er utvilsomt blant landets aller beste på sitt instrument, og han er derfor svært etterspurt og deltar i en rekke forskjellige musikalske sammenhenger. Han har vært en viktig bidragsyter i noen av de fineste jazzgruppene i norsk samtidsjazz, som trioene til Håvard Wiik, Anders Aarum og Maria Kannegaard. Han spiller for tida fast i et dusin band, bl.a. med Bugge Wesseltoft og Audun Kleive. I det siste har han også markert seg i den interskandinaviske trioen Andratx med Jonas Kullhammar og Kresten Osgood og i trioen Gammalgrass med Stian Carstensen og Ola Kvernberg.
For ti år siden startet han bandet Motif, som har etablert seg som et av de aller beste band på den norske jazzscenen.
På årets Kongsberg-festival spiller han to konserter, gårsdagens jubileumskonsert med Motif, og kveldens konsert på Jonas B. Gundersen med Juxtaposed."

Foto: Mads Maurstad 

 DET KONTEMPLATIVE EXTRA.....

PÅ DET LILLE EXTRA
Dansk frijazz! En tilsynelatende selvmotsigelse, om du spør meg. Men trioen «Mokuto» beviser at det er mer mellom dansk jazzhimmel og -jord enn tradisjonen etter Monmartre. Med seg til spillestedet «Det lille extra» har Lotta Anker (saks), Peter Friis Nielsen (el-bass) og P.O. Jørgensen på trommer med seg amerikaneren Herb Robertson på trompet og diverse andre selvgjorte tuter og blåser, samt den levende legenden Fred Frith fra England på gitar med diverse prepareringer.
Forventingene var stilt høyt på forhånd for denne konserten. Og de leverte. To intense sett, selv om klokken var rundt midnatt, var varmen så trykkende at en pause var påkrevet både for musikere og publikum. Fred Frith har tidligere spilt duo med Lotte Anker, men dette var første gang med hele trioen. Det var ikke godt å se. Humoren, kommunikasjonen var der umiddelbart. Som når Fred i de mest intense og utagerende partiene sendte inn en drone av en dur-akkord, bare for å se hva som skjedde, hvoretter Lotte nærmest bryter sammen i latter, men hvor musikken legger seg flott inn over Freds basis og strømlinjeformes etter denne.
Høydepunktene står i kø. Som Herb Robertson som en sjenert kvinne med sine «jeg vil ikke, jeg vil ikke, (men jeg ønsker at du fortsetter)». Et driv og et trøkk som gjør inngangen til natten til en fest.Rocka, fysisk og sart! Deilig forsynt vandrer vi inn i Kongsbergs fløyelsnatt.

Johan Hauknes
Foto: Stein Hofve

FREDRIK ”JUNKAN” – YUN KAN 10
Tidlig kveld ankommer enda ett av de svenske ekspresstogene Kongsberg. Fredrik Ljungkvist, som vi kjenner bl.a. som medlem av det norsk/svenske superbandet Atomic, startet for noen år siden kvintetten Yun Kan 5 som også slapp en kritikerrost plate «Badaling» for et par år siden. Nå er kvintetten utvidet til den tentetten Fredrik tok med seg til EnergiMølla denne torsdagen. En utvidelse som omfatter bl.a. vokalfunnet Sofia Jernberg, Raymond Strid på trommer og Mats Äleklint på trombone.
På utvidelsens alter må det selvfølgelig ofres noen frihet i framføringen, men tentetten låter som et tett, veldrevet damplokomotiv i expressfart mot deg, det være seg i de arrangerte og de friere partiene. Fra vi starter med Fredriks låt «Oslo» til vi ender med dobbeltlåta «Abraxas»/«Ryssland» er vi med på en rekke store historiefortellinger med fete arrangementer og brede penselstrøk, sterkt filmatisk. For en reise! For en historie.

Johan Hauknes

 PAAVO BEGEISTRA PÅ ENERGIMØLLA
Underteikna hadde gleda av å høyra Paavo på 12-points i Dublin i år. Det er synd å seia at gleda var udelt. Bandet hadde kanskje ein uvanleg dårleg dag på jobben, eller det kunne ha mykje med at medlemmene i bandet på bass og trommer var relativt ferske då? Hyggelegare var møte på Energimølla fredag ettermiddag.

Fredrik Ljungkvist var med og gav bandet pondus og autoritet frå første tone. Han leverte eit gnistrande kor på ”Carved Out” med bass og trommer i ryggen. Sjølv om dei andre blåsarane hadde sine fine bidrag, er det ikkje tvil om at Ljungkvist drog det meste av det solistiske lasset. Også Cecilia Persson leverer interessante solistiske bidrag. Kanskje på sitt aller beste på ”Making Strange”. Elles var ho som del av kompet på plass heile vegen. Diverre kan eg ikkje seia at medkomponist, co-leiar og vokalist Sofia Jernberg etterlet eit minneverdig inntrykk. Uttrykksregisteret, slik det framkjem i Paavo, er altfor begrensa. (Ho kom langt meir til sin rett i Yun Kan 10, faktisk.)

Når eg ikkje heilt får fot på Paavo, kan det ha med å gjera at eg synest komposisjonane blir litt for fikse og intrikate utan heilskap og substans. Når dei på siste låten ”These Words Are also Games” legg inn ein kjapp referanse til det eg fritt etter minne hugsar som ”Alletiders hambo”, blir det meir akademisk enn morosamt. Betinga begeistring frå mi side mao.

Lars Mossefinn

Foto: Stein Hofve

 SCOFIELD PRØVER PÅ DET UMULIGE
John Scofield har bakgrunn i bluesen, og blues har gått som ein blå tråd i gjennom det meste han har gjort som gitarist. På plata ”Piety Street” har Scofield på ny nærma seg bluesen gjennom eit godt dusin gospelklassikarar. Plata er spelt inn i New Orleans med lokale musikarar. Det fungerer gjerne på plate, men i konsertsamanheng var det til tider ein katastrofe. Jon Cleary (tangentar, gitar og vokal) , Ricky Fataar (trommer) og Don Ramsey (bass – ikkje med på plata) er alle strålande musikarar, men i denne samanhengen blei det for Scofield som å spela tennis utan ein motstandar på hi sida av nettet.

I til dels lange Scofield-kor fanst det ikkje motsvar i bandet. Spesielt ille var det på opningslåtane ”That’s Enough” og ”Motherless Child”, men noko av forklaringa var vel at det ikkje heilt hadde gått seg til på monitorsida. Eit godt stykke ut i Hank Williams-klassikaren ”The Angel of Death” trudde eg Scofield skulle bli innhenta av musikken, men det skjedde først på ”It’s A Big Army”, men då stod berre ekstranummeret att. Sjølv om lyden låg hakket over vanleg Tubaloon-standard var det berre å søkja lykka hjå Helge Lien, men der fanst den til gjengjeld i overflod.

Lars Mossefinn 

TORD GUSTAVSEN ENSEMBLE IMPONERTE 

Tingingsverket ”Restar av lukke - Bitar av tru”  som Tord Gustavsen skreiv til Vossa Jazz blei på ny framført i Kongsberg kino i går kveld. Sjølv om musikken i den originale settinga ikkje er blitt framført live sidan Vossa Jazz, så er musikken blitt spelt i deler av ulike konstellasjonar som Tord Gustavsen har på gang for tida. Verket blei elles innspelt i studio i januar i år. Mao. musikken er godt under huda på deltakarane, og det kunne ein høyra. Det var ein tryggleik i framføringa som tydleggjorde grunndrag i Gustavsens verk. Skodespelar Cecilie Jørstad, vokalist Kristin Asbjørnsen, saksofonist Tore Brunborg, bassist Mats Eilertsen, trommeslagar Jarle Vespestad og orkesterleiaren og komponisten Tord Gustavsen på flygel og Fender Rhodes.

Det blei ei fascinerande reise i eit musikalk landskap beståande av ein serie melodiske miniatyrar, tekstar av Lars Amund Vaage, resitert av Jørstad og William H. Auden-tekstar sunge av Asbjørnsen. Det heile budne saman av leiken improvisering av kvartetten. Ein kunne kanskje ynskt seg støtte i eit teksthefte, for eg trur at ein del poeng ved verket forsvann ved at ein ikkje heilt og fullt fekk med seg den delen av verket, men elles var framføringa prega av ei både gripande og imponerande gjennomsiktigheit. Verket kan stå som både føreord og epilog til eit læreskrift om ”den luftige grooves estetikk”.

Så får det gå som eit vennleg tips til tilskiparane at på slike konsertar bør fotografering avgrensast til dei par første låtane. Gjennom heile konserten blei det knipsa vilt og umusikalsk. Det er sjeldan eg lar meg sjenera og irritera av dette kravlande linsefolket, men i går blei det for mykje.

Lars Mossefinn
 

Marcus Strickland – en saxkomet?

Med en programomtale som saxkomet, var forventningene hos publikum store når 29-årige Marcus Strickland entret scenen i Energimølla med sin tenor- , en scene som i Kongsberg-festivalens programmering er forbundet med avantgarde av godt nytt merke. Etter at han i 2006 utga sin første plate under eget navn, «Twi-Life», ble han valgt som årets nykommer av leserne til Jazz Times. I Europa har han vært flere ganger, men ikke under eget navn. I flere år var han medlem av Roy Haynes' «Fountain of Youth».  Deretter har han vært en del av Dave Douglas' Keystone Sextet som sist turnerte Europa høsten 2007.

Kongsberg jazzfestival – dag 4:

Å koma inn i Kongsberg kino til konsert med eit av norsk jazz sine flaggskip, Mathias Eick Band, er som å koma heim. Det er her alle dei store konsertane på denne festivalen har funne stad; det er her ein har hatt deler av sin jazzmusikalske oppvekst. Mathias Eick Band har det formatet som gjer at det er sjølvsagt at dei spelar i eit lokale med så mykje tung tradisjon i veggene.

Jazzintro - Autronic og Flux på Kongsberg

Etter at duoene Albatrosh på Voss og REVOLVER! på Maijazz, med kvartetten Post under Nattjazz var blitt valgt ut til å delta i finalen på Moldejazz, sto det bare en plass igjen i finalen. I den varme Smeltehytta skulle tvekampen stå. Autronic med André Roligheten på saksofon, Espen Bjarnar på gitar, Jon Rune Strøm på bass og Trond Bersu på trommmer i det ene hjørnet. Flux med Per Arne Ferner på gitar, Simon Linnert på piano, Mikkel Breck på fløyte, Jesper Thorn på bass og Marc Lohr på trommer i det andre.

Wayne Shorter i vinden – Fredag 4. juli

På mindre enn et år var det for tredje gang mulighet til å høre Wayne Shorter i Norge. Moldejazz i fjor og Maijazz i år. På Kongsberg var Wayne Shorter sist i 2001. Men i motsetning til disse konsertene ville vi nå få mulighet til å høre samarbeidet mellom kvartetten, Wayne Shorter og den unge amerikanske blåserkvintetten «Imani Winds». Med instrumenteringen, fløyte, obo, klarinett, fagott, og på tross av gruppas navn, et franskhorn. Kvintetten er en klassisk og samtids-orientert blåsekvintett med et stort og varmt glimt i øyet. Så legger de heller ikke skjul på sin kjærlighet til den musikken de framfører.

Kongsberg jazzfestival - dag 3

Svenske Wildbirds&Peacedrums består av Mariam Wallentin, vokal, kantele, trøorgel og perkusjon og Andreas Werliin, trommer og vokal. Duoen har etterkvart fått ein slags kultstatus, og er like gjerne å finna på rocke- som jazzfestivalar.

Kongsberg jazzfestival – dag 1:

Xavier Charles, Christian Wallumrød, Ivar Grydeland og Ingar Zach gjev ikkje ved dørene, og det er nærast eit under at fleire hundre tilhøyrarar vel den dunkle Smeltehytta framføre ein eller anna uterestaurant i eit Kongsberg bada i kveldssol. Men dei blei rikt løna dei som valde mørkre og musikken.