Det dreier seg om sju vokalister; tre sopraner, en alt, en tenor, en baryton, en bass. De synger vakkert, krystallklart og reint, alle som en. De fleste sangene presenteres av én solist, mens resten av gruppa uuu’er og aaa’er kompet – om det da ikke synges motgående melodilinjer med tekstlig innhold.

Albumet åpner med den fransk-canadiske folkevisa «Turlutte». Det låter avansert og smått disharmonisk, hvilket ikke gir et korrekt bilde av helheten. «Femkant» byr gjennomgående på 14 lett tilgjengelige spor, der repertoaret spenner fra svensk folklore, via Alf Prøysen, til Sting («Moon Over Bourbon Street») og Cyndi Lauper («Time After Time»).

Ikke spesielt originalt, med andre ord - men det musikalske uttrykket er såpass spesielt at resultatet likevel blir oppsiktsvekkende. Jeg liker dem best når de går løs på de ikke alt for kjente låtene, i særdeleshet Fläskkvartettens «Inn-ocent». En sopran og en tenor bytter på solorollen, og kompet er nydelig avstemt. Dette blir liksom noe helt annet, og mye mer spennende, enn å høre i og for seg helt OK versjoner av kjente pop-hits. «Dat Dere», om den lille jenta som lurer på om hun ikke kan få «that big elephant over there» er også kostelig arrangert og sunget.
Arild Rønsen