|
|
 |
|
STILLEGÅENDE VOSSING
Saksofonisten Tore Brunborg er en musiker som ikke står fremst i hylekoret når kravene fra norske musikere står på dagsorden. Siden tiden hvor han huserte med Masqualero har den sindige Vossingen jobbet mest i skjulte – eller kanskje rettere: Han har ikke vært den som har markedsført seg mest blant norske jazzmusikere.
TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE
|
I disse dager er han ute med plate på Lars Mossefinns plateselskap, med det svært lokale navnet Dravle Records. Platen er gjort som trio med bassisten Ole Morten Vågan og trommeslageren Erik Nylander, og den har fått tittelen «Liquid Grey», etter en av Tores komposisjoner på plata.
Bakgrunnen
Vi innleder samtalen med Tore med å gå gjennom hans bakgrunn som musiker. Allerede mens han gikk siste året på ungdomsskolen ble han innlemmet i Voss Storband, under ledelse av den store inspirasjonskilden Per Inderhus. Undertegnede satt også i Voss Storband den gangen, og jeg kan huske den unge, beskjedne gutten som nesten aldri sa noe, men som var som ei krutt-tønne straks instrumentet ble satt mellom leppene. Det var saksofonisten Olav Dale som var selve sjefssaksofonisten på den tida, ifølge Tore.
– Den første tiden i storbandet spilte jeg fløyte, forteller Tore. – Jeg hadde holdt på med litt sånn Herbie Mann-jazz en periode. Men da jeg startet på gymnaset tok jeg opp studielån og kjøpte min første saksofon. Senere startet jeg på Handelshøyskolen i Bergen, men slutta ganske raskt, da dette egentlig ikke var det jeg hadde lyst til å holde på med. Da hadde jeg begynt å spille med pianisten Knut Kristiansen og trompeteren Per Jørgensen og jeg var med i Lærerskolens storband i Bergen.Som de fleste musikere på den tiden søkte Tore på Toneheim Folkehøgskole utenfor Hamar, men han kom ikke inn. Da var det å gjøre som de fleste andre – å starte på forberedende. Den sommeren hadde han deltatt på sommerkurs i jazzimprovisasjon i Molde, hvor han bl.a. traff Nils Petter Molvær for første gang. Så mens han slet seg gjennom forberedende ble han henta av Nils Petter for å være med i et band de kalte Limbandet. Og da begynte snøballen å rulle.
Året etter var han med og startet bandet Matarese Circle sammen med bl.a. Nils Petter og gitaristen Frode Alnæs. Det var et slags konservatorieband som hadde tatt navnet sitt fra en av krimromanene til Robert Ludlum.
– Matarese Circle hadde vel en viss suksess, bl.a. på Vossa Jazz, kan jeg huske. Ble det noe mer utover det?
– Det husker jeg faktisk ikke. Jeg hadde jo truffet Nils Petter på kurset i Molde, hvor bl.a. Erling Aksdahl og Erik Balke var lærere, og det husker jeg som en veldig flott opplevelse.
– Var dette på en måte det som fikk «den eldre garde» til å bli oppmerksom på deg og Nils Petter, slik at dere senere ble spurt om å bli med i Masqualero?
– Masqualero ble startet to år senere. Men Arild Andersen hadde vel «oppdaget» oss året før, på kurset i Molde. Da hadde jeg allerede gjort unna ett år på musikkstudiet i Trondheim. Det var ikke noen jazzlinje de årene, men jeg tok musikk sammen med bl.a. Nils Petter og Jan Magne Førde, og selv om det ikke var noen jazzlinje ble vi innlemmet og assosiert med i jazzmiljøet mens vi gikk der.
Frilanser
Hele tiden etter studiene har Tore vært frilanser, med alt hva det inne-bærer av positive og negative sider. Nå om dagen er han hovedsakelig å se i sine to hovedprosjekter; kvartett med John Taylor (piano), Anders Jormin (bass) og Thomas Strønen (trommer), og trioen med Ole Morten Vågan (bass) og Erik Nylander (trommer). I tillegg spiller han med Tord Gustavsen og Manu Katché.
– Kvartetten med John Taylor på piano, Anders Jormin på bass og Thomas Strønen på trommer har de senere årene hatt en viss suksess bl.a. på Moldejazz i fjor. Hvordan kom dere opp med ideen til en slik kvartett? – Det var en idé Thomas og jeg fikk mens vi jobbet med et Olav H. Hauge-prosjekt. Vi satt og snakket om hvem vi kunne tenke oss å spille med. Så ble vi enige om å ringe til de som sto øverst på lista, og siden begge de sa ja til å spille med oss, så var vi i gang. Dertetter var det bare å ringe rundt og booke jobber.– Vi har planer om å lage plate med kvartetten, og vi kommer til å gå i studio før påske, så får vi se.
– Var det så enkelt som bare å ringe til en såpass velrenommert musiker som britiske John Taylor?
– Ja. Han var velvillig til å prøve et slikt opplegg. Han er en usedvanlig hyggelig mann. Han hadde gjort noen duojobber med Anders (Jormin) tidligere, så de kjente hverandre fra før. Og selv om det er Thomas og mitt initiativ, så er ideen at alle musikerne i bandet skal bidra med komposisjoner slik at vi jobber som et kollektiv. Det var viktig å få han til å gjøre «sine egne ting», å hente ut det son er hans karakter, og det synes jeg har fungert bra. Han er jo en europeer.
– Hva mener du med det?
– At han har den estetiske formsansen som europeere har. Og at engelsk og norsk musikk egentlig har mange fellestrekk. Både det norske og det britiske lynne passer også godt med det gøteborgske, som Anders representerer. Man ser jo lett de regionale forskjellene alt etter hvilken kultur man er flasket opp med.
– John Taylor har jo en helt unik stemme. Hans spesielle måte å spille piano på var han tidlig ute med. Jeg har ikke lyst til å bli fremstilt som en antiamerikansk fyr, men … For eksempel hørte jeg den amerikanske pianisten Brad Mehldau for en stund siden, og det syntes jeg var tøft. Det var fascinerende å se hvor uavhengig venstre- og høyrehånda hans var av hverandre. Det var en visuell opplevelse.
Tore Brunborg Trio
Tore Brunborg Trio er i disse dager ute med sin debutplate, «Lucid Grey» på Dravle Records. Her gjør de i hovedsak Tores komposisjoner, og stemningen er veldig Tore. Tilbakelent og ettertenksom. Hans stoiske ro og nedstrippede bandsammensetning er blitt sammenlignet med Sonny Rollins tidlige 60-tallsinnspillinger, men selv om vi ikke får de samme energiutladningene som vi husker fra Masqualero-tiden, så er det en variert og fin skive.
Tore forteller at det egentlig er litt pussig at han endte opp med en trio, men han hadde lyst til å komme ned på et rent uttrykk. – Å rendyrke et uttrykk er lettere å gjennomføre i en trio enn i et større ensemble, sier han. – Men det har lenge vært en drøm å skrive ut komposisjonene mine for et større orkester.
– Da er vel ett av prosjektene for neste års Vossa Jazz på plass. Tore Brunborg med Bergen Big Band?
– Nei, storband er for stort. Og det er et farlig format å jobbe i. Jeg ser heller for meg en unik sammensetning hvor alle har sin stemme, mer symfonietta-aktig, kanskje.
– Nå skulle vi snakke om trioen, og så snakker du deg bort på symfoniettaer og større besetninger. Jeg visste ikke at det var så ille å jobbe med Ole Morten og Erik?
– Tvert imot! Men de tilhører en helt annen generasjon enn meg. De er nok annerledes skrudd sammen, tror jeg.
– På hvilken måte?
– De har en deilig og fryktløs innstilling til musikken, samtidig som de er på et fryktelig høyt nivå.
– Og nå blir det masse turnering med trioen framover våren og sommeren?
– Egentlig ikke. Jeg tenkte på det da jeg var på vei hit i dag, at det kanskje var på tide å planlegge noe. Der har du meg i et nøtteskall!
– Så du har ikke fått mailboksen full av fristende festivaltilbud enda?
- Ikke et pip!
Jazzmusikernes kår
I den senere tiden har det pågått en til tider heftig debatt om musikernes kår i Norge. Debatten har, i store trekk dreid seg om faste musikerstillinger, de profesjonelle musikernes inntektsmuligheter osv. Tore forteller at han følger med på debatten.
– Jeg tror egentlig ikke vi jazzmusikere vet hvilke kunnskaper vi sitter på som pedagoger. I musikkskolene er det et kjempesug etter de kunnskapene jazzmusikere innehar. Jazzmusikere har jo alltid lært å spille ved å herme etter andre. Å lytte på hva andre gjør. Den måten musikkskolene underviser på er bakstreversk og altfor teoretisk. Først skal man lære seg å mestre et instrument, og så kommer – kanskje – spillegleden. Og da er løpet allerede kjørt for veldig mange. De unge brenner etter å få utfolde seg!
– Hva bør gjøres for at dagens jazzmusikere skal få bedre kår, for eksempel at man kan få ei lønn det er mulig å leve av? – Dette er en innfløkt og vanskelig sak. Ifølge en levekårsundersøkelse som nylig er gjort er gjennomsnittslønna for en profesjonell musiker i Norge under kr 200 000 i året. Og det kan man jo ikke leve på. Derfor må man ty til andre ting som for eksempel å undervise, som for så vidt er ok. Men musikere er jo også en temmelig usolidarisk forsamling. Siden man mer eller mindre har mer enn nok med å få til smør på brødskiva sjøl, så er det ikke så lett å kjempe andres sak.
– Er det ikke ofte sånn at musikerne lever i en slags boble for seg selv, og når de kommer ut så ser alt helt annerledes ut enn de trodde mens de satt inne i bobla og øvde?– Jo. Og det er vanskelig å finne felles saker som alle kan være med og sloss for. Det blir ofte sånn at man tenker hva som tjener sin sak best. Her kommer mye an på hvilken sjanger du jobber innenfor osv.
– Jeg tror det er viktig at man får lagt noen gunstige betingelser i bånn, men vi skal være såpass realistiske at vi kan se at det ikke er noe annet land i Europa hvor musikere har like gode betingelser som oss. Jeg synes vi faktisk skal være litt mer ærbødige.
Nylig var jeg i Tokyo og spilte med Mats Eilertsen. På samme tid var både Susanna Wallumrød og Shining i byen. Jeg kan ikke forstå annet enn at det må ligge en del støttepenger i bånn for at dette kan skje. (Tenk deg, lille Norge, med bare fem millioner mennesker, så er tre band og spiller i Japan samtidig. Tenk om alle land skulle ha like mange jazzmusikere på tur rundt om i verden som oss? Da skulle det vært mange musikere på veien. Jeg mener at norske musikere kan reise såpass mye i utlandet nettopp fordi vi har så gode støtteordninger. Og det skal vi huske på. Men jeg vil ikke bli framstilt som en som påstår at vi syter og klager. Det er ikke tilfelle. Vi har det ganske bra i forhold til kollegene i de fleste andre land, men det gjelder jo også for resten av samfunnet.
Og nå …
Vi prøver å gjøre en fornuftig avslutning på samtalen, og jeg spør Tore om hva han skal gjøre framover. En ting er at han snart må starte planleggingen av noen jobber med trioen, men ellers… Er noe klart?Han forteller at han skal til Kina med Thomas Strønen og Juni Dahrs Olav H. Hauge-prosjekt. Idet dette skrives er han i studio med Tord Gustavsen for å spille inn hans nye prosjekt med Mats Eilertsen (bass), Kristin Asbjørnsen (vokal) og Jarle Vespestad (trommer).
– Det er et prosjekt som tar utgangspunkt i bestillingsverket Tord hadde på Vossa Jazz i fjor, sier Tore. Dette prosjektet skal på turné i høst, og som den driftige herren Tord er, så har han allerede booket ferdig englandsturné i oktober.
– Så da gikk det året også?
– Mens dette leses så er jeg på turné med Manu Katché. Jeg har tatt over for Trygve Seim i bandet hans, og deler på jobben med Petter Wettre. Først skal vi til Tyskland og så Brasil og Argentina i mai, før vi gjør noen jobber i Italia.
– Men da kan du ta en velfortjent ferie?
– Ja, kanskje… |
|
|
|
