|
|
 |
VÄSTERBOTTEN ENERGIVERK
En av Sveriges største eksportartikler innenfor improvisert musikk er uten tvil saksofonisten MATS GUSTAFSSON. Med hjerte i punken og med en «leve eller dø»-innstilling til sitt musikalske virke hver gang han entrer en scene, har han de senere årene blitt en av de store nyskaperne og brobyggerne innenfor den moderne jazzen.
TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE |
Når man ser Mats på scenen kan man ofte ta seg i å tenke at enten svimer han av eller så eksploderer han. Energien ligger i tjukke lag utenpå den spede skikkelsen. Det virker som om hans viktigste rolle her i verden er å rette ut alt som heter saksofoner – enten det dreier seg om bariton-, tenor- eller altsaksofoner. Hele tiden gir han 100%, og det er sjelden å se han ta et hvileskjær mellom energiutladningene.
Hans musikalske CV er fyldig som en eiendomsmeklers lommebok før finanskrisa. Fra samarbeidet med Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten i The Thing og Nilssen-Love og Peter Brötzmann på en rekke heftige konserter og plater, rockebandet Sonic Youth, med den amerikanske saksofonisten Ken Vandermark, Barry Guy New Orchestra, Jim O’Rourke, Peter Brötzmann Chicago Tentett, og nå – hans nyeste prosjekt, «Swedish Azz», hvor man tolker den svenske jazz-skatten på sin helt spesielle måte.
Startskuddet
Med et par hederlige unntak, var den friimprovierte scenen i Sverige så godt som udokumentert på plate fram til utgivelsen av LPen «Sounds: Contemporary Swedish improvised music» i 1989. Dette var opptak av en tre-dagers festival arrangert i Stockholm etter initiativ fra musikerne Edward G. Jarvis, Harald Hult og Mats Gustafsson. Gustafsson hadde spilt med diverse jazzrock- og punk-sammenset- ninger i Umeå siden begynnelsen av 1980-tallet. Den improviserte musikken startet han med i 1982, i samarbeid med trommeslageren (og vibrafonisten) Kjell Nordesson, og i 1986 startet de sammen med bassisten Niklas Bilström AALY Trio. I 1984 startet han et prosjekt med happeninger/performances med Edward G. Jarvis, og i 1985 flyttet han til Stockholm og startet et samarbeid med bl.a. Jörgen Adolfsson.
I 1988 startet han, sammen med pianisten Sten Sandell og trommeslager-en Raymond Strid, trioen GUSH. Omtrent på sammen tid hørte han Peter Brötzmann for første gang, noe som fikk stor betydning for hans senere virke som musiker.
Etter dette har Gustafsson vært en svært aktiv musiker innenfor det fri-improviserte miljøet, både i Skandi-navia og resten av verden. I sin periode som fri-improviserende musiker har han gjort mer enn 1500 konserter og deltatt på mer enn 100 plateinnspillinger.
Sonny Rollins
Men det hele startet med Sonny Rollins. Under Umeå Jazzfestival. Umeå er en by som lenge har hatt et svært rikt musikkmiljø, noe Mats har nytt godt av opp gjennom årene. Han var, som de fleste andre ungdommer i Umeå, opptatt av fotball og ishockey, og selv sier han at hadde han ikke blitt jazzmusiker så hadde han sikkert spilt hockey eller fotball.
På den tiden var Mats mest opptatt av punk. Med eget punkband og energi på linje med et kjernekraftverk, var han en sint, ung keyboardspillende mann med mange oppfatninger om musikk og samfunn. Men i 1980 dukket Sonny Rollins opp og forandret livet til den unge rebellen.
– Jeg var 15 år da jeg hørte Sonny Rollins i Umeå, forteller han. – Og livet ble helt snudd på hodet. Deretter kom Miles (Davis), og jeg var tapt til jazzen. Derfor har Umeå Jazzfestival hatt alt å si for at jeg ble jazzmusiker. Hadde jeg ikke fått muligheten til å oppleve Sonny Rollins og alle de andre store musikerne som har gjestet festivalen opp gjennom årene, så hadde jeg aldri blitt jazzmusiker. Jeg var hekta på punk og garagerock på den tiden, og det var ekstremt bra timing å møte Rollins akkurat da. Jeg må si at den betydning jazzklubben og festivalen i Umeå har hatt på min utvikling som musiker er uvurderlig. På den tiden trodde jeg at det fantes et godt musikkmiljø overalt i Sverige, men der tok jeg feil. Umeå Jazzfestival er nå den eneste «skikkelige» jazzfestivalen i Sverige!
«Swedish Azz»
Bandet med det originale navnet «Swedish Azz» hadde sin debut under fjorårets Umeå Jazzfestival. Bandet består av Mats på diverse saksofoner og elektronikk, Per-Åke Holmlander på tuba og en usedvanlig originalt utformet trombone, den østerrikske DJ’en dieb13, vibrafonisten Kjell Nordesson og trommeslageren Eric Carlsson.
To lokale Umeåbor og to fra Skällefteå, pluss en østerriker. Her tar de for seg den svenske jazzskatten fra 1950-tallet og framover, med Lars Gullin, Jan Johansson, Per-Henrik Wallin, Bengt Egerbladh, Georg Riedel osv., og behandler låtene på sin helt egen måte.
Mats forteller at han og Per-Åke Holmlander lenge hadde snakket om hvordan de kunne bruke komposisjonene fra den utrolig bra svenske gullalderen. Men å spille denne musikken som streit bebop var utenkelig for dem. – Da ville vi låte som alle andre, forteller han.
– Tanken var at vi skulle plukke ut våre favoritter, og tenke låtene inn i en ny retning og sammenheng. Ikke bare spille dem i hjel, men ta utgangspunkt i de lange, melodiske linjene og omgivelsene, og strekke dem inn i vår musikalske verden. Vi jobber mye med klangen, og prøver å vise at det er mulig å gjøre noe nytt med de gamle godbitene.
Konsertene vi overvar med bandet (Umeå Jazzfestival og jazzklubben Fashing i Stockholm) startet med Lars Gullins flotte «Fedja» og ble avsluttet med Jan Johanssons slager «Visa från Utanmyra». Og vi kan si det sånn at det var ikke mye myrlendt terreng igjen i Utanmyra etter bandets behandling! Her var det asfalt og motorvei, drabantbyer, forurensning og gjerne et kjernekraftverk strategisk plassert. Det var rått og energisk, men ikke fremført som noen protest eller som en dårlig vits eller et pek til komponistene. Her var det respekt over hele linja, og det er lett å høre at dette er komposisjoner som bandet setter svært høyt.
Vi spør Mats om hvordan han trodde det svenske publikummet ville reagere på disse versjonene. Det er tross alt den svenske folkesjela man tukler med.
– Jeg trodde vel egentlig ikke at publikum skulle bli provosert av hvordan vi behandlet musikken, sier han.
– Låter som «Danny’s Dream» og «Visa från Utanmyra» er interessante å gå i dybden på, undersøke og prøve å finne nye sider ved. Sider som man ikke har hørt før. Vi var veldig opptatt av motstand mens vi jobbet med komposisjonene innad i bandet. Vi stiller på en måte publikum litt til veggs og krever at de forholder seg til musikken på sin måte. Og jeg synes faktisk det er bedre at man synes det er «skit» enn at man stiller seg likegyldig til det.
For egen regning vil vi si at Swedish Azz egentlig er et temmelig genialt, kommersielt prosjekt. Her trekker man til seg elskerne av den svenske jazzskatten; de som synes at Jan Johansson, Georg Riedel og Lars Gullin lagde fin musikk. Samtidig trekker man et publikum som er fortrolige med den musikken disse musikerne står for til daglig. Så kan det hende at de som liker originalene blir trigget til å sjekke ut hva musikerne gjør til daglig, samtidig som de som kjenner musikerne fra før vil gå tilbake og sjekke ut de gamle, klassiske komposisjonene.
To fluer i en smekk, så å si!
Mats forteller videre: – Det fine med disse melodiene er at de så lett fester seg i hodet. Melodiene er sangbare og enkle. Og for å få et slikt prosjekt til å fungere, handler det mye om kjemien innad i bandet. Og i dette prosjektet var det ekstremt «lyckad».
– Over tid kunne vi gjerne tenke oss å utvide prosjektet til for eksempel også å være en slags «Swedish Azz goes Norwegian», «Swedish Azz goes Russland» osv. Men det er viktig å si at vi behandler musikken med stor respekt, samtidig som vi kan bryte den ned, før vi bygger den opp igjen. I noen tilfeller kan det hende at vi bare beholder noen få elementer av den originale melodien, mens vi andre ganger nesten kan spille hele komposisjonen slik den er skrevet.
Utaskjærs
Mats Gustafsson er en musiker som ikke er blitt på langt nær like stor i Sverige som i andre deler av verden – for eksempel i Norge. Han mener at det har skjedd enormt mye på den norske jazzscenen de siste 10 årene. Og den blomstringen er noe Mats har hatt stor nytte av. Han har samarbeidet med bl.a. Paal Nilssen-Love siden 1994, og de gjør stadig konserter sammen, enten som duo, som trio med Peter Brötzmann eller i større ensembler.
– Det virker som om man i Norge er mye bedre til å ta hånd om musikken enn vi er i Sverige. I Norge er man gode på å forvalte festivalene og klubbene, sier han. – I Sverige er det fremdeles altfor tette skott mellom de forskjellige musikalske sjangerne. Du har et tradjazzmiljø som bare omgås trad-jazzere, et bopmiljø som ikke vil ha noe med andre sjangere å gjøre osv. Det har ført til at jeg i dag bare har tre til fire steder å spille i Sverige. Jazz er jo en marginal kunstform, og jeg mener at man i stedet for å isolere seg, bør hjelpe hverandre.
– «Swedish Azz»-prosjektet er ment som et politisk prosjekt, hvor vi kan gå inn og røske litt opp i de fastlåste båsene den svenske jazzen befinner seg innenfor. Vi vil gjerne presentere våre versjoner av den svenske jazzskatten til andre miljøer. Jeg mener det er viktig å eksponere glad, kreativ musikk for flere enn de som vanligvis hører på oss, så kanskje det kan gå opp et lys for en og annen om at det finnes mye bra musikk man ikke visste om fra før. Men jeg lurer selvsagt på hvorfor man får til sånne koblinger i Norge, men ikke i Sverige?– Jeg mener det er viktig at man snarest mulig får en forandring i holdningene innenfor den svenske jazzen. Vi må få flere gode festivaler, noe jeg mener er viktigere enn flere klubber. I Norge kryr det jo av festivaler som gir muligheter for at flere folk kan få høre musikken din. I etterkant vil dette ha positive resultater også for klubblivet rundt om.
Frijazzeren fra Västerbotten
Mats Gustafsson er på mange måter en opprører innenfor det svenske musikkmiljøet. Når vi spør han om hva og hvor han vil med musikken sin, svarer han spontant:
– Jeg søker energi! Energi er det viktigste innenfor min musikkutøvelse. Jeg vil gjøre musikk som ikke er 80%, men 100. Å kombinere energien fra punk-en, frijazzen og bebopen gir meg en stor tilfredsstillelse. I tillegg vil jeg hele tiden stille spørsmålstegn og ikke jobbe etter faste regler. Innenfor den frie musikken er det også lett å falle i vante ting og fraser. Men da gjelder det å stoppe opp og tenke seg om. Jeg vil skape mitt personlige språk innenfor den kunsten jeg utøver, og dedikere meg fullt og helt til musikken.
- Når du samarbeider med folk som Ken Vandermark, Peter Brötzmann, Paal og Ingebrigt, så er vel kanskje grunnen at dere har funnet et fellesskap og at dere på en måte søker en annen musikalsk vei enn de som driver med mer «standardjazz»?
– Ja. Alle de du nevner er musikere som har sin personlige stemme. Du hører hvem det er som spiller med en gang du hører Peter (Brötzmann) eller Paal. Og jeg forstår ikke hvorfor alle de europeiske festivalene driver og booker alle disse «stjernebanda» fra USA, som ikke har noe nytt eller krea-tivt å komme med. Det jeg kaller «Marsalis-syndromet». Det disse banda holder på med er ikke håndt-verk eller bruksjazz. Det er tillærte fraser, og det meste går på rutinen og en beundring av fortiden. Jeg blir deprimert av å høre slik musikk. Og jeg tror heller ikke at det trekker mer folk til festivalene.
Mats får en telefon. Det er hans fru som er på tråden. Ikke nok med at han er på veien store deler av året, men han har også stiftet familie som han må ta seg av. I Umeå har han med både frue og barn, så når mor kaller er det best at Jazznytt lar han slippe for andre og viktigere oppgaver. |
|
|
|
