 |
|
ATOMIC ÅRETS JAZZBAND I SVERIGE
Under «Sweedish Jazz Celebration» i Göteborg ble det norsk/svenske bandet Atomic kåret til årets svenske jazzband.
|
Atomic består av tre nordmenn – Håvard Wiik (piano), Ingebrigt Håker Flaten (bass) og Paal Nilssen-Love (trommer), pluss de to svenskene Fredrik Ljungkvist (saksofoner og klarinett) og Magnus Broo (trompet). I 2001 ga de ut sitt første album «Feet Music». De har vunnet Spellemannprisen i klassen jazz to ganger: under Spellemannprisen 2003 for «Boom Boom» og Spellemannprisen 2006 for «Happy New Ears!».
Bandet er kjent som et energisk og bra liveband, og har turnert i flere deler av verden. De er blitt tildelt penger fra UDs reisestøtte til norske musikere og utøvere for konserter i utlandet to ganger. Første gang for turné i Europa og Japan i 2005 og andre gang for en turné i USA i februar 2007. Tidligere har de har også gitt ut livealbumet «Bikini Tapes» med opptak fra konserter i 2004. I 2008 kom trippelalbumet «Retrograde», som har fått kjempekritikker rundt om i hele verden.
Her er hva jazznytt skrev om platen da den kom:
«Atomic må, ved siden av saksofonisten Frode Gjerstad, være en av våre mest produktive jazzleverandører. Tidligere har de gitt oss musikalske godbiter på platene «Feet Music» (2001), «Boom Boom» (2003), trippelen «The Bikini Tapes» (2005) og «Happy New Years» (2006). Nå er de ute med nok en trippelsamling i god, gammel Atomic-ånd. To CDer gjort i studio i 2007 og en live fra Seattle 24. januar i år. Mesteparten av stoffet på liveCDen finner man igjen i studioversjon (med unntak av «Crux» og «ABC 101b»). Kanskje vil noen si at det er unødvendig med både studio og live-versjoner av noen av låtene, men det er jeg ikke enig i.Atomic er og blir et typisk liveband, og konsertversjonene av låtene fungerer, om mulig, enda bedre live enn i studio. Livedelen blir kalt en bonusCD, og selv om lyden ikke kan måle seg med studioopptakene, er det en helt annen energi blant musikerne her enn i studio.
Ikke dermed sagt at jeg ikke liker studioplatene. Å langt ifra!
Atomic er Skandinavias klart beste jazzensemble pr. i dag! Forbrødringen mellom de to svenskene (Broo og Ljungkvist) og det norske «hold» leverer nemlig noe i nærheten av den perfekte kommunikasjon musikere imellom. Dette er fem musikere som vet hvor de vil og i hvilken retning de beveger seg til enhver tid.
Mest imponert blir jeg nok av Magnus Broos «sprukne» trompet-tone, mer New Orleans enn Miles Davis. I møte med hurtigtoget Flaten/Nilssen-Love, og de «dannede herrer», Ljungkvist og Wiik i midten skaper de en musikk som går rett i mellomgulvet. Wiik og Ljungkvist er, uten tvil, «streitingene» i bandet. Det er i grunnen de som holder det hele på et noenlunde organisert nivå og som sørger for at man i stor grad følger den samme stien gjennom skogen, uten at noen sniker seg unna og tar snarveier. Nesten som to barnehageansatte på tur med en skokk viltre unger med litt for mye sukker i blodet.
Komponistrollene er også (med unntak av «Painbody» og «Don Don» av Broo og «Swedish Oklahoma av Flat-en) holdt i tømmene av Ljungkvist og Wiik. De skriver svært forskjellig musikk. Wiik ettertenksomt og «klassisk», mens Ljungkvist skriver låter som svinger noe aldeles infernalsk når det er behov for det. Hele veien gir de hverandre rom og plass for å utforske de, i utgangspunktet, enkle og nesten sangbare temaene - særlig gjelder det Ljungkvists komposisjoner. Wiiks låter er mer intrikate og «samtidsmusikalske», uten at det gjør opplevelsen vanskeligere. Det er heller med på å gi Atomic en variasjon i uttrykket som gjør dem enda mer interessante. Man vet på en måte aldri hva man får.
«Retrograde» er rett og slett en samling moderne akustisk jazzmusikk som river, sliter, fenger og gleder, og som det nesten ikke finnes andre som gjør noe i nærheten av i dagens jazz. Perfekt!»
Tekst: Jan Granlie
Foto: Ann Iren Ødeby |
|
