KONSERTER:
VOSSA JAZZ 3. – 5. APRIL
Som vanlig kommer Vossa Jazz som en god avveksling og overgasng fra arbeid til ferie. I palmehelga samles man som vanlig på Voss – alltid i strålende vårvær – og med en haug interessante, musikalske godbiter som inspirasjon og avslapning før påsken setter inn.
Av høydepunkter i år nevner vi i fleng, tingingsverket til SOLVEIG SLETTAHJELL, JON BALKES ekstremjazz samt konsert med sitt perkusjonsensemble Batagraf pluss Espen Beranek Holm og Are Kalvø i PRATAGRAF, den fantastiske, indiske slidegitaristen DEBASHISH BHATTACHARYA, de franske helter i ANDY EMBLER MEGAOCTET, den belgiske pianisten JEF NEVE TRIO, STEINAR RAKNES sitt prosjekt Tangos, ballads and more, jubileum med ALPERIN & SHILKLOPER, den brasilianske sangerinnen SILVANA MALTA med den utrolig dyktige gitaristen DIEGO FIGUEIREDO, saksofonisten FRØY AAGRE i møte med trompeteren MATHIAS EICK, TRONDHEIM JAZZORKESTER ledet med myndig hånd av ERLEND SKOLMSVOLL, de finske racerne i VÄRTINNÄ og – ikke minst – den fantastisk sjarmerende britiske sangerinnen KATE RUSBY.
Sjekk hjemmesiden www.vossajazz.no og bestill billetter, umiddelbart.

CD:

RENAUD GARCIA-FONS
«Le Linea del Sur»
ENJA ENJ-9527 2
Den franske bassisten Renaud Garcia-Fons har mer enn en gang gitt publikum hakeslepp med sitt eminente og teknisk briljante spill på sin 5-strengs bass.

På «Le Linea del Sur» har han samlet de musikalske impulsene han fikk i barndommen – både flamenco, latin-amerikansk og musikk fra middelhavsregionen. Sammen med trekkspilleren David Venitucci, flamenco-gitaristen Kiko Ruiz, perkusjonisten Pascal Rollando og vokalisten Esperanza Fernández gir de oss en fantastisk forestilling som oser av overskudd, glede, lekenhet og teknisk overlegenhet.

Garcia-Fons basspill er fremdeles en historie for seg selv. For å si det sånn; jeg er sjeleglad for at jeg ikke er bassist og skal prøve å betre de samme skoene som den franske mesteren. Innimellom lurer du faktisk på hvordan det er mulig. Allikevel blir ikke spillet hans en «førstemann til hundre»-øvelse. Når det trengs, tar han det helt ned, men man kan nesten høre at han klør i fingrene etter å «peise på». Lyden i bassen er nydelig, i nærheten av Arild Andersens på en god dag med et godt lydanlegg, men når han «drar til» med buen, kan jeg ikke skjønne at han har sin likemann på denne planeten.
De andre musikerne blir, naturlig nok, statister i selskap med den dyktige bassisten. Men de gjør alle en voksen manns jobb, og følger Garcia-Fons dit han vil ha dem. Vokalisten Fernandéz er med på å skape variasjon, med vakker og sår flamenco-sang.

Garcia-Fons har nok engang avlevert en perle av en plate i krysningspunktet mellom jazz og verdensmusikk. La han fortsette med det, og få han gjerne til en norsk festival igjen… snart!
Jan Granlie

INGEBRIGT HÅKER FLATEN & HÅKON KORNSTAD
«Elise»
Ingebrigt Håker Flaten (b), Håkon Kornstad (s, flutonette) Elise Flaten (voc) (1)
Compunctio COMPCD002
Det er få bassister som går så hemningsløst til verks på treverket som Ingebrigt Håker Flaten. Fra konserter med blant annet The Thing, Atomic og Scorch Trio har bildet av en svett, skallet og konsentrert Flaten etset seg inn på netthinnen – og la oss ikke glemme de utallige grimasene denne bassisten er i stand til å skjære. Det er nærmest et mirakel at det ut av den viltre skikkelsen kontinuerlig strømmer musikk så følsom og velklingende at selv vår herre settes i forlegenhet. Sammen med det karismatiske saksofonfantomet Håkon Kornstad har Flaten nå gitt ut en «snadderplate» som vil skjemme bort irrgangene i uoverskuelig fremtid.  «Elise» er et nydelig, nydelig album som med største aktsomhet bringer den norske folkjazzen inn i en høyere dimensjon. Musikken er basert på overleveringer, en juvel av en sangskatt, fra Flatens bestemor, Elise Flaten. Bestemor Flaten gjorde en rekke innspillinger for NRK på 1970-tallet for å bevare det uvurderlige materialet, som består av en rikholdig samling av salmer – tonene er henholdsvis fra Flaten-familiens hjemsted i Oppdal. Når Flaten d.y og Kornstad nå har valgt å sette seg ned for å bearbeide et utvalg av arven, er det bare å bøye seg i støvet. For her formelig renner det musikalsk skjønnhet. Det hele åpner med et andektig og stemningssettende møte med salmen «ak, mon jeg står i nåde», kledd i Elise Flatens nakne og sårbare stemme. Deretter bringer Flatens bass og Kornstads saksofon oss videre inn i et sensitivt og dempet landskap, fylt av varme og akustikk - først med variasjoner over nevnte salme, siden i fri, men skånsom lek over et berusende tonehav.

Det går på turtakingsprinsippet, hvor de to veksler på å kompe mens den andre gir tonefølge. Duospill i en slik ramme det er snakk om krever voldsom konsentrasjon og respekt for hva sidemannen driver med. Flaten og Kornstad har løst oppgaven mesterlig, og oser ut et nedtonet, balansert og intenst samspill. Soloprestasjonene er gnistrende gode og alltid gjort med tanke på helheten. Det som kanskje til slutt imponerer mest, er at til tross for den nesten introverte toneføringen Flaten og Kornstad regisserer, så kommer det frem et driv som river lytteren velvillig med til siste sekund. Og det kjente bildet av Flatens skjærende grimaser og svette isse er i ferd med å falme hen i et høytidelig maleri, hvor Håkon og Ingebrigt, med hver sin glorie og instrumentet i sine hender, tasser rolig ut mot horisonten.               
Frithjof Eide Fjeldstad

KRISTIN ASBJØRNSEN
«The night shines like the day»
Kristin Asbjørnsen (voc), Tord Gustavsen (p, fender rhodes), Svante Henryson (cel, el-b), Olav Torget (g), Knut Aalefjær (perc), Jostein Ansnes (voc, lap-steel, g), Sizwe Magwaza (voc), Nils Petter Molvær (tp) (9)
EMARCY  602517899049
Etter et betydelig antall gjennomlyttinger av «The night shines like the day» i så å si alle sinnsstemninger, natt og dag, sitter jeg igjen med et spørsmål: hvorfor gir ikke denne skiva meg mer? Den er tross alt gjennomført nydelig – umisskjennelig Kristin Asbjørnsen-signatur. Melankolien, det svevende og mystiske og ikke minst de afrikanske elementene, alt er på plass. Men halvveis uti plata tar jeg meg selv i å, tja, kjede meg litt. Og så slår det meg at dette blir litt for pop for min del, litt for streit og rettvinklet. Det er rett og slett for lite motstand i Asbjørnsens nye plate. Alt glir mykt og smidig, og alt er så skjønt – og sjarmerende trist.

Men misforstå meg rett. Det er få som skaper popmusikk på Kristin Asbjørnsens nivå. Det er stor kreativitet som rører seg under den store røde busken, og klangene, tonene og rytmene som formes av hennes delikate medmusikere vitner om et smidig, fargerikt uttrykk og et enormt kunstnerisk overskuddslager. Så hva er det som mangler? Jo, det røffe og usminkede, det litt skitne og hemningsløse som tidligere har piffet opp den ellers så glatte harmonien (for eksempel på «Wayfaring Stranger», «Bessie Smith Revisited» og hennes arbeider med Dadafon) er totalt fraværende på «The night shines like the day».

Resultatet er at det hele fortoner seg noe halvhjertet og monotont. Men pent er det likevel, riktig pent. Flotte arrangementer og solid produksjon. Det akustiske landskapet Asbjørnsen utfolder seg i, fremført av det som i mangel av et bedre uttrykk kan kalles flinkis-musikere, gjør det noe overraskende at hun enda ikke har gitt ut noe på Kirkelig Kulturverksted (hvis du skjønner hva jeg mener). Men uansett, Kristin Asbjørnsen har et trumfkort som er få forunt – stemmen. Den stemmen hun er i besittelse av må være et av de mest betagende, sensuelle og kuleste instrumenter moder jord har klart å fremstille. En klokkeklar bunn med grovkornet filter og et imponerende register. Med et slikt verktøy for hånden redder hun en hvilken som helst produksjon, så det monner.                
Frithjof Eide Fjeldstad

PETTERSEN/ HESS
«A Word»
Sissel Vera Pettersen (vo, live loops+beats, s, bcl, kalimba, glass, snow), Nikolaj Hess (p, loops+fl, cel, kalimba) 
CALIBRATED CALI082
Sissel Vera Pettersen, født og oppvokst på Ekne i Nord-Trøndelag, har rukket veldig mye i løpet av sine 32 år. Etter å ha fullført studiene ved studier på jazzlinja i Trondheim var ferdig unnagjort i 2000, satte Pettersen kursen for København for videre studier og der har hun like godt blitt værende. Vokalist, treblåser, skuespiller, billedkunstner – alt dette og mere til er redskap for Pettersens voldsomme uttrykksregister. Det er tydelig at hun har funnet fram i Danmark og at Danmark har funnet fram til henne. Dette er nemlig det andre glitrende eksemplet på samarbeid med pianisten – og mye mer – Nikolaj Hess og utviklinga siden «By This River» i 2006 er veldig spennende å følge. Debuten var flott på alle slags vis med kjente pop-, rock- og jazzlåter som utskytingsrampe, mens de to har gått i ei helt annen retning denne gangen. 
 
Her har de to skrevet det meste av musikken sjøl, mens de tre låtene der det er tekster er henta fra Carl Martin Faurby, Rainer Maria Rilke og en av Pettersen. Ellers er det ordløs vokal der Pettersen viser fram et enormt register og der de to benytter seg av studioets enorme muligheter på et svært så smakfullt og originalt vis. Siden musikken er spilt inn i Bach Studio i Kongens by er det vel bare rett og rimelig at den eneste «standardlåta» som er med her er J.S. Bachs «Suite no.3». Hvis noen tror den blir spilt slik sjefen skrev den ned, så tar de feil – her blir det sjølsagt tatt friheter, men det er gjort med den største respekt.
Noen ganger underveis her går tankene til den fantastiske duoen Sidsel Endresen og Bugge Wesseltoft forlysta oss med for mange år siden. Sissel Vera Pettersen og Nikolaj Hess har mange av de samme idealene, men de gjør ting veldig på sitt eget vis.

Sjøl om Sissel Vera Pettersen sikkert stortrives der sør så er det absolutt ingen grunn til at norske klubb- og festivalarrangører glemmer henne. Der hun og Nikolaj Hess befinner seg nå er nemlig på et svært originalt og spennende sted.
Tor Hammerø