Årets åpningskonsert kan knapt kalles jazz, men får fint plass under improvisasjons-paraplyen. For undertegnedes relativt utrente øre for musikk fra India, var det ikke alltid godt å si hva som var improvisasjon og hva som var innøvd samspill. Men at det var vakkert, er det ingen tvil om! Et forsøk på å beskrive Debashish Bhattacharyas gitarspill var «Ry Cooders Paris, Texas gone Bollywood». Det synes jeg nok ikke var tilstrekkelig beskrivende, etter å ha hørt en fantastisk konsert, der ikke bare gitaristen briljerte, men også de tre fantastisk dyktige perkusjonistene. To kvinner, og en lillebror. De to kvinnelige musikantene, Chitrangana Reshwal og Charu Hariharan, er fremragende utøvere på sine instrumenter - pakhawaj og mridangam - mot alle odds. Indiske tradisjoner tillater ikke kvinner å traktere disse instrumentene, de er forbeholdt menn. Disse to har gått mot strømmen, og har møtt mye motgang, og blitt aktivt motarbeidet av mannlige musikere, publikum og tradisjonsmusikk-miljøer. Nå skinner de side om side med Bhattacharya, som da også har dedikert konserten sin til kjærligheten - en hyllest til den uforbeholdne kjærligheten mellom mennesker. Konserten ble en varm, intens og flott start på festivalen.

På Fleischer regjerte et annet ensemble med en lignende besetning, men med et helt annet budskap. Jon Balkes Pratagraf er et genialt konsept, standupjazz på sitt beste? Are Kalvø og Espen Beranek Holm får følge av Balke på tangenter og perkusjon, og de tre perkusjonistene Zach, Ekornes og Norbakken. I tillegg til å få fram latteranfall fra en fullsatt sal, kan disse musikerne også få fram både gåsehuden og rockefoten hos en jazzpublikummer som ikke bare kom for å høre Hallo i uken i liveutgave. Det er alltid en glede å høre Jon Balkes konsepter, enten det er Pratagraf eller Batagraf. Jazznytt ser fram til ekstremjazzen, der det er Batagraf/Wee ensemble sin tur.

Undertegnede tok turen over jernbanen (når skal de egentlig bygge den broen over til Fraktgodsen?) for å høre på jazz-jazz: The Core and more. Vidar Johansens komposisjoner framført av et potent band, for anledningen med utvidet besetning. Magnus Broo på trompet, Jonas Kullhammar, Petter Wettre, og komponisten selv - Vidar Johansen, på saksofoner. Her fikk en rimelig fullsatt Fraktgodsen full jazz-uttelling. Dette er hardcore jazz, med fullt øs og kjempetrøkk, og en forrykende bass-solo som fikk gåsehuden til bre seg fra øverst til nederst!

Siden jazzløypa sjelden går opp, må man låne litt. Og ryktene vil ha det til at Alperin og Shilkoper leverte en sterk opplevelse for de rundt 250 publikummerne i Fraktgodsen, 20 år etter sitt første besøk på Vossevangen. Informerte kilder sier at årets konsert var vel så fantastisk som 1989-utgaven, med en spesielt sterk avslutning fra de to herrene på hhv. piano og horn.

Stemningen på Vossevangen er den gode gamle og velkjente Palmehelg-jazz-stemningen. Det er noe eget med årets aller første jazzfestival. Her går startskuddet for vårens og sommerens mange jazzeventyr, her vekkes jazzøret opp fra vinterdvale, her fylles jazzkontoen opp etter en mager vinter. For hard arbeidende og finanskriserammede publikummere er det godt å høre god musikk, det er flott å se at festivalen i aller høyeste grad er i godt hold, og at Trude Storheim og programrådet har satt sammen en deilig meny for både langveisfarende og hjemmehørende publikum. Vi gleder oss til resten av helga!

Grethe Tausvik
Foto: Ann Iren Ødeby

Se også Vossa Jazz sine nettsider: