Kvelden åpnet med et besøk til Victoria. Den unge norske kvintetten Splashgirl åpnet med ambient mood som følge som jeg ikke helt skjønner hva hadde å gjøre på festivalens program. Tenk Bugge Wesseltofts «New Conception of Jazz» møter Coldplay og Sigur Rós. Faren med denne stilen er at musikken mister framdriften, dynamikken, og det skjedde til fulle her. Andre settet var satt av til Torbjörn Zetterbergs (bildet)singer-songwriter-prosjekt med den fantastiske multi-instrumentalisten Nina Ramsby som gjest. Dette faller også utenfor jazz-kategorien. Folke er basert på Zetterbergs tekster og musikk, hvor han synger og spiller akustisk gitar. Men på tross av Ramsby fenget det ikke. Jeg foretrekker fortsatt Torbjörn som del av Jonas Kullhammars kvintett eller som leder av sin egne jazzgrupper.

Så var det tid for det som på forhånd var den viktigste konserten på denne dagen. Vidar Johansen var satt opp på Herr Nilsen med kvartett – og med Calle Neumann som gjesteartist. Desverre for oss hadde Neumann måttet melde forfall grunnet dødsfall i familien. Vi sender våre varmeste kondolanser, Calle – og gleder oss til å se deg igjen på scenen snart! Men selv om hovedattraksjonen var borte, klarte Vidar et al å sette fyr på lokalet. Med Bugge Wesseltoft som hastig innkalt erstatning – og som spilte et bop-piano vi sjelden hører fra den kanten – ble det en hyggelig stund for alle de frammøtte. NRK teipet også konserten, så det er nok mulig vi får høre deler av den igjen i NRK P2s «Jazzklubben».

Høydepunktet – eller egentlig de to høydepunktene – denne kvelden skjedde på den rocka klubben Mono. KBassklarinettisten Rudi Mahall hørte vi kvelden før med Monk’s Casino.  Sammen med pianisten Aki Takase ga han tidligere i år ut plata «Evergreens» – hermed anbefalt – en moderne, ekspressiv behandling av en lang rekke «kjente og kjære» standardlåter. Ikke akkurat det første konseptet en ville tenke på med Mono. Dette er musikk som er trygt forankret i europeisk samtidsmusikk-tradisjon, og som kanskje overraskende nok med sitt preg passer godt inn i denne klubben. Deres spillestil er så kantete og vertikalt orientert at det er like før låtene ramler fra hverandre. Men gud bedre hvordan det svinger! Og med Rudis framtoning og adferd blir det et ytterligere lag med humor her – den fyren greier å få det til å se ut som han overhodet ikke tar dette alvorlig, at det er noe han kaster ut av seg uten anstrengelse. Etter en og en halv time skulle vi gjerne hatt mer, men det var tid for å gå til neste konsert.

På Victoria: Ensemble Denada. Denne gangen supplert med Peter Baden med live sampling og elektronisk manipulering. Dette orkesteret – tidligere Norske Store – som del av satsingen til Østnorsk Jazzsenter, er etablert også for å gi norske komponister anledning til å skrive for storband – og få det framført. Denada er et samspilt og flott orkester, som det alltid er en glede å høre på. Men denne gangen var interessen først og fremst rettet mot urframføringen av et Frøy Aagre-verk med orkesteret. Med studier fra Oslo og London skulle Frøy være godt utrustet for å skrive i stort format. Vi vet fra hennes egne plater og konserter med kvintetten at hun er en lovende låtskriver.

Så spenningen steg i lokalet da Frøy entret scenen og overtok dirigentrollen fra Helge Sunde. Verket «Factory» – som dermed lovte oss mer industrielle lyder enn vi er vant med fra Denada – beskrev hun selv som tre «rom», hvert rom var karakterisert med sin rytme, sin dynamikk. Den dominerende rollen for det perkussive elementet dette impliserte fungerte svært godt. Tøft!Med dette gikk vi smilende ut i natten og nynnet på Aki Takase og Rudi Takrasets versjoner av «Mood Indigo» og «Bel Ami», mellom syngende, feststemte skottersom erklærte oss som evige venner partnere.