Melding innløper fra redaktøren litt over kl. 18, «Dette er dritbra! Få r..a i gir!». Så snart sporveiene er på min side, svarer jeg. Aldo Romano er på plass i Victoria. Og tøft ble det. Den gamle trommisen var i Oslo med sin «Just Jazz»-kvartett, kjempen Henri Texier (bildet) på bass og mer ukjente Mauro Negri på klarinett og Geraldine Laurent på alt-saksofon. Samarbeidet mellom de to nestorene i kvartetten var en nytelse å oppleve. Italienske Mauro Negri som også har spilt med Enrico Rava, imponerte stort. Høydepunktene sto i kø, stort sett basert på låter fra plata som ble gitt ut på Dreyfus Jazz for omtrent ett år siden. Da de dro i gang med «Maple Leaf Rag» - og viste at de også behersker den tidlige fasen i jazzhistorien på en moderne måte – var det fullendt.

Etter Victoria var neste stopp i et som vanlig (alt for) tett og varmt Herr Nilsen. Cubanske «El Projecto Oriental de Alejandro Vargas» var i byen – og ryktet hadde gått om hvordan de overtok hele jammen natta før. Smør hofteleddene og kjør i vei! Men den som tror at det her ble cubanske smellheite rytmer, hvor det musiske var underordnet tok feil. Alejandro Vargas er en pianist som trives like gjerne i det karibiske musikklandskapet som ute i den moderne jazz-naturen. Med seg hadde han bl.a. Yasek Manzano på trompet og flygelhorn, noe som sikrer en trygg amerikansk, men ikke nødvendigvis nordamerikansk, forankring. Swing, blåtoner (og de røde med!), dette satt! Tenk Miles Davis’ «Second Quintet» (1964-69) goes Carribean. Når denne anmelder var litt misfornøyd var det fordi det hele ble litt for ensartet og anmassende. Men her må nok også lokalet ta sin del av ansvaret for at denne følelsen ble framtredende etter hvert.

Igjen var Mono scenen for en utradisjonell, humørfylt og moderne vandring i landskapet av jazzstandarder – og någå anna. Trommemesteren og organisatoren «Stikka» Han Bennink satte seg stevne der med pianisten Guus Janssen. Her swinger det fra bop til mer aleatoriske samtidsvarianter på fem-øringen. Guus Janssen er et fenomen på piano, perkussivt orientert, og en mester til å finne abstrakte vakre og moderne linjer, men som allikevel faller så sømløst og naturlig sammen med tonespråket i de standardene som danner grunnlaget.

Men det er selvfølgelig ikke tvil om at den som holder stikka, også fører flyet! Bennink er svært opplagt i kveld, og shower, ler og flørter – og har publikum i sin hule hånd. En hånd som er utstyrt med rullelager – det beveger seg like godt mot øst som mot vest, til lands og til vanns – og i luften med! Det er så vidunderlig godt å se en trommeslager som ikke stresser – men som får det vanskelige til å se så lett og uanstrengt ut. Som med sine uendelig mange lag av polyrytmikk på polyrytmikk får alt han bruker og slår på, eller stomper på, til å bli syngende musikk.

Kvelden avsluttes med en retur til Victoria, hvor Jerry Bergonzi har satt seg stevne med noe som er omtalt som hans «Norwegian Quartet». Dag Arnesen, Sigurd Ulveseth, Frank Jakobsen – så skulle det kanskje heller være en «Bergen Quartet»? Uansett, en trivelig avslutning på kvelden ble det. Den bergenske trioen er jo i seg sjøl en nytelse å høre på, særlig når Dag Arnesen slår ut håret (litt), og funker opp spillet sitt. Dag er ikke av de utagerende pianistene, når han kommer i siget, løfter han bakenden forsiktig opp to centimeter over pianokrakken, supplert med et løft på høyrebeinet når det virkelig drar til. Men det er intet innadvendt ved spillet hans – og låtene hans. Jerry Bergonzi er en Boston-basert tenorsaksofonist som ikke er av de mest allment kjente – de store navnene i hans generasjon på den amerikanske siden av Atlanteren har vært Michael Brecker og Joe Lovano. Men som en «offentlig» hemmelighet trives han godt. Hans spill er basert på de saksofonstilene som var toneangivende i hans ungdom på 1960-tallet, Wayne Shorter, Joe Henderson, og en dash Stan Getz. Pent og lekkert – og en god innledning til nattens sunne søvn.