Denne kvelden nøyde Jazznytt seg med å høre Monty Alexander Trio som entret scenen på Victoria sent lørdag kveld. Låven var tettpakket da vi ankom. Den lettere tilgjengelige musikken til Monty fenger hos et betydelig større publikum enn en gjennomsnittlig frijazz-konsert. Men også et annet publikum.

Med Herlin Riley på trommer og Hassan Shakur på trommer ga han oss en halvannen times forelesning i en del av jazzhistorien som ofte glemmes i de dyp-intellektualiserte samtalene om jazzens avantgarde-karakter.  Disse samtalene er en del av jazzverdenen, men den er ikke hele bildet. Jazz er også om show og underholdning, latter og smil og et smittende engasjement for et mer lettilgjengelig rytmisk og harmonisk landskap. For å parafrasere Piet Hein, jazz er for alvorlig til kun å ta det alvorlig.

Dette har Monty Alexander skjønt, og frir uhemmet til publikum med en musikk som hører hjemme i tradisjonen etter klassiske og underholdningsorienterte jazzpianister som Nat King Cole, Erroll Garner, Red Garlands siste tiår – og fører videre den tradisjonen som utviklet seg ut av hard bopen på 1960-tallet, ofte benevnt som «soul jazz». Ikke nyskapende og «artistisk», men latter, moro og swing, kort og godt god underholdning.

Etter et par timer i selskap med Monty Alexander var det tid for den avsluttende jammen på Herr Nilsen. For en hardt arbeidende jazzjournalist med dødlinjer å rekke, er ikke jammer utover natten særlig produktivitetsfremmende. Men siste natt tillot oss å redusere noe på produksjonskravene. Dessverre er ikke Herr Nilsen et særlig velegnet lokale for tett besatte seanser som dette. Greit at lokalet legger opp til det uformelle, sosiale møtet med «løs slipp» med kjente og ukjente jazz-gjengere. Men den fysiske utformingen av lokalet gjør det så godt som umulig å kunne kombinere to formål, den gode samtalen og den gode lytteropplevelsen.

Det er for meg ukjent hvorfor festivalen flyttet fra «Etoile» - som har vært fast sted for disse nattlige aktivitetene tidligere, men jeg vil oppfordre festivalen til å gjøre en grundig evaluering av dette før neste års festival.

Et problem med Oslo-festivalen er at den i motsetning til alle de andre jazzfestivalene ikke makter ikke bare å sette sitt preg på nærmiljøet, men den gir heller ikke festival-deltakeren følelsen av å «være på festival». Det skyldes først og fremst at Oslo-festivalen er «liten» i forhold til sitt nærmiljø. Men også andre «små» festivaler greier det, Nattjazz greier det med å være «kompakt» til stede rundt USF, Maijazz greier det delvis ved å bruke byens offentlige plasser. Så umulig er det ikke.

To ytterligere utfordringer som Oslo-festivalen har, er at en mindre del av publikum er tilreisende – og dermed mindre forhandlingsmakt overfor lokalt politisk og næringsrettet miljø. Dessuten at man tidsmessig faller sammen med Øya-festivalen. Men ikke umulige å overkomme.

Et siste hjertesukk før vi pakker laptopen ned for neste festivalsesong. «Sjangerklassene» - som bør være et virkemiddel overfor den ikke fullt så erfarne festivaldeltaker – virker som et vesntrehåndsarbeid (jeg er selv kjeivhendt!). Å kalle Aldo Romano for «mainstream», mens Monty Alexander karakteriseres som «moderne» er mer vill- enn veilendende for det brede publikum. Kanskje er heller ikke denne utdaterte distinksjonen mellom «Rag/Trad/Swing», «Mainstream» og «Moderne» særlig opplysende.Takk for seg!