Det virker nesten som om Kornstad er redd for å sette an tonen og forstyrre kirkerommets stillhet. En sakte groove kommer inn og sakte, men sikkert bygger det seg opp mot «hitlåta» «Oslo». Bassaksofonen ligger under og groover, mens Kornstad legger på lag på lag med vellyd. Og det hele er så usigelig vakkert.   

«Mongrel» fortsetter – flutonette – helt nedpå. Nesten som en klagesang. «Noir» følger med Kornstads rytmiske mønster under mens han legger en vakker melodi oppå. Det utvikler seg sakte, men sikkert, og vi føler oss hensatt til kirkerommets store hvelvinger. «En attendant le Soleil» følger med mer meditasjon. På «Klaff» benytter han seg av, nettopp, klaffene på saksofonen til å legge et rytmisk underlag for bassaksofonen før et arsenal av saksofonlyder kommer smygende. Og alt er gjort live. Her forefinnes ikke miksinger og samplinger i etterkant. Alt er gjort der og da, i løpet av to januardager i den flotte akustikken i Sofienberg kirke. «Wipe» og «Streamer» avslutter, og det hele føles uendelig godt, og det nærmeste denne skribenten kan komme en religiøs følelse.