Konserter i helga:
På Bergen jazzforum spiller STEINAR RAKNES QUARTET – Tango, ballads and more i kveld. Steinar Raknes – bass, John Pål Inderberg – barytonsaksofon, Ola Kvernberg – fele og Håkon Mjåset Johansen – trommer.
Steinar Raknes startet dette bandet som sitt solo-prosjekt i 2007, og gav ut den kritikerroste debut-CDen "Tangos, ballads & more" i november 2008. Repertoaret består hovedsaklig av bassistens egne låter, i tillegg til norske folkemelodier og latinamerikansk musikk som tango og bossa nova. Musikken er varm og melodisk og energisk. Den orginale bandsammensetningen med fiolin, baryton-sax, kontrabass og trommer er en svært samspilt enhet, og kvartetten har en unik sound. Dette er vakker og stemningsfull musikk med referanser til Joao Gilberto, Astor Piazzolla, Stan Getz, Chick Corea og Jan Johanson.

På Nasjonal Jazzscene i Oslo kan du få med deg ARILD ANDERSEN / TOMMY SMITH / PAOLO VINACCIA i morgen, lørdag.
Da denne trioen ga ut platen "Live at Belleville" i 2008 ble de møtt med svært stor begeistring blant både publikum og presse, Arild Andersen ble endatil kåret til European Jazzmusician of the Year 2008 av Academie du Jazz i Frankrike for utgivelsen.

ANBEFALTE PLATER:

RANDI TYTINGVÅG
«Red»
OZELLA 026 CD
… «Tytingvåg er en uortodoks balladesanger uten hang til henført lyrisme. Avpasset sitt eget tekststoff kan hun være røff, sensuell, sår, bitter, stille eller hengiven.
Et mangfold av dette foldes særlig ut i låtene «Why» og «A Trip To The Moon».
Erfaringer om nærhet, svik, undring, sanselighet og livsvilje formidles i de - om enn ikke alle like vektige - tekster; og hele tiden er stemmen - i alle dens avskygninger - dragende. Et levende menneske synger for oss uten å skjele til perfeksjonisme – sådan som også en Billie Holiday gjorde.
Som eneste standard står en «nyregissert» versjon av Cole Porters «My Heart Belongs To Daddy» som en festlig hilsen til både Waits og Bates (Django).
I et sjangreområde bl.a. preget av intimitet, drama og kabaret – og ikke uten slektskap med svenske Lina Nyberg – står Tytingvåg som en aktuelt førende norsk stemme.» Bjarne Søltoft I Jazznytt nr 05:2009
 

JULIAN & ROMAN WASSERFUHR
«Upgraded in Gothenburg»
ACT MUSIC 9488-2
… «Brødrene Wasserfuhr er tyskere, med link til Berklee College of Music. De ble født henholdsvis to (Julian) og fire (Roman) år før Muren falt i 1989. Altså samtidig med, eller to år etter, Live Aid. Ungdom. Men de spiller veldig voksent. Verken piano- eller saksofonspillet peker utover, eller videre framover, enn det som ble presentert av like flinke musikere på 80-tallet, eller kanskje før det.
Den fineste låta har Magnus Lindgren i front, på fløyte. Volumet heves ikke nødvendigvis av at fløyta får spille hovedrollen, men temperaturen stiger likevel - til det beste for ensemblet som sådan. Her viser også begge brødrene seg fram på sitt aller beste – både som solister og som ensemblemusikere.
Alt er fint, og framført uten plett og lyte. Men grunnen til at jeg ikke slenger hæla i taket, er nettopp det – at det hele låter for … kanskje fornemt, er ordet». Arild Rønsen i Jazznytt nr 05:2009

MICKEY FINN + CUONG VU «Gagarin!» EL GALLO ROJO RECORDS 314-25
GALLO & THE ROOSTERS + GARY LUCAS «The Exploding Note Theory» EL GALLO ROJO RECORDS 314-25
… «Kvartetten Mickey Finn består av keyboardisten Giorgio Pacorig, gitaristen Enrico Terragnoli, bassisten Danilo Gallo og trommeslageren Zeno de Rossi. I tillegg har de med vokalisten Carla Bozulich på et av sporene på plata, uten at innspillingen forringes det minste av innhoppet.
Platen er innspilt i vakre Verona, og ut av det hele kommer en oppsiktsvekkende god plate proppet med kreativ, ny jazz. Oppskriften er å sette sammen elementer fra britisk rock fra 70-tallet, noen doser Miles Davis/Nils Petter Molvær-trompet, litt jazzgitar ala Wes Montgommery og strø over litt funk på toppen, og sim-sala-bim - «Gagarin!» er på plass.
For den som synes at mye av den «nye» jazzen blir litt for lik og ensformig, så er dette redningen. Misforstå meg rett; alt på denne plata er ikke like nyskapende. Mye kan knyttes opp mot noen av de «nyere» amerikanske banda som Medeski, Martin & Woods, men sammensetningen og helheten på denne hyllesten til astronauten Jurij Alekseevic Gagarin, er original og god. Vus «rustne» trompet på toppen av «koket», gjør dette til en av de mest interessante platene jeg har hørt på lenge. Dette bør være et must for neste års festivaler, eller hva Otnæs?
Danilo Gallo finner vi igjen i hans Roosters-kvintett, som sammen med den amerikanske gitaristen Gary Lucas har tatt tak i Captain Beefhearts «exploding note»-teori. Lucas var for øvrig fast medspiller til Beefheart og burde være en «kløpper» i teorien. En teori som går ut på at den tonen man spiller ikke skal ha noen sammenheng med tonen man nettopp har spilt, og den spilte tonen skal ikke ha noe «slektskap» med neste tone osv.
Dette kan høres ut som den reneste ekstremfrijazz, men resultatet denne gjengen kommer opp med befinner seg et godt stykke fra den generelle frijazzen. Her går det i mange medrivende riff med en rekke køntrielementer fra Lucas gitarer og dobro, sobert trombonespill fra Gerhard Gschloessl sammen med Achille Succis bassklarinett, Zeno de Rossis trommer og Danilo Gallos basser, klokkespill, keyboards og sykkel (!).
Ei ustyrtelig morsom og fin plate som ga, i alle fall meg, et nytt bilde på hvilken kreativ nerve som ligger i Gary Lucas gitarspill. Også et band som vil passe på de fleste scener i furet værbitt». Jan Granlie i Jazznytt nr 05:2009