DOKUMENTAR: Lørdag 23. januar ville gitarlegenden Django Reinhardt (1910-1953) ha fylt 100 år, og NRKTV hadde première på dokumentarfilmen «Jon & Jimmy»- Fakta på lørdag. Dette er Storm Films dokumentar om sigøyner-gitaristen Jimmy Rosenberg (1980 - ), av mange regnet som det største gitartalentet etter Django, og hans turbulente forhold til Norge, og undertegnede.

TEKST: JON LARSEN

Etter å ha sett filmen har jeg fått mange henvendelser fra folk som ønsker å få vite mer om dette spesielle miljøet i sigøynerverdenen, om Jimmy Rosenberg, og om hvordan det kunne være mulig for en 12-åring uten skolegang å spille gitar som ingen annen i verden. Og hvorfor gikk det så galt?For om mulig å kaste noe lys over fenomenet Jimmy Rosenberg har jeg samlet noen brikker i dette puslespillet til denne artikkelen - en biografisk skisse. Jimmy Rosenberg rakk å spille inn ni plater, samtlige er tilgjengelige (både på iTunes, og liknende, og som CD). 

FORSPILL
Frank Zappa postulerte at «fremgang er ikke mulig uten avvik». En sjelden gang dukker det opp en musiker som makter å bryte ut av tidens og genrenes konvensjoner, og blir en stilskaper som driver historien fremover. Gitarfenomenet Jimmy Rosenberg er en av dem, og hans gitarspill er som ingen andres før ham. Men hvordan var det mulig for en tolv år gammel sinti-sigøyner i et resursfattig miljø å spille gitar bedre, og improvisere friere, enn de fleste andre av verdens gitarister på den tiden? Hva er det egentlig som skiller Jimmy Rosenberg fra andre gitarister? Og hvor er det blitt av ham nå?  Denne artikkelen forsøker å kaste lys over djangomusikkens eksentriske bohem, Jimmy Rosenberg, og hans turbulente karrière. Vi følger ham fra utgangspunktet som outsideren blant outsidere i Nederland, via internasjonalt gjennombrudd som barnestjerne, til millionkontrakter, og sammenbruddet i 2004. En av gitarhistoriens største talenter – og tragedier.   

DJANGOMUSIKKENS RENESSANSE
Oppblomstringen av djangomusikken er et relativt nytt fenomen, og på mange måter er stringswingens tid nå. Men for å kunne se fenomenet Jimmy Rosenberg i perspektiv av det miljøet han er sprunget ut ifra må vi kaste et blikk bakover i tid:  I motsetning til de amerikanske stilskaperne i jazzen, Louis Armstrong, Charlie Parker, og Lennie Tristano måtte den europeiske jazzpioneren Jean Baptiste «Django» Reinhardt (1910-1953) vente i sin grav i 25 år på sine epigoner. I 1978 ble det arrangert en enkeltstående minnekonsert i den søvnige landsbyen Samois-Sur-Seine utenfor Paris, Djangos siste tilholdsted. De kalte festen Festival Django Reinhardt, og en rekke av sigøynerjazzens pionerer møttes under åpen himmel på den lille øya Ile du Berceau, for å minnes sin altfor tidlig døde venn.

Sammen med Djangos gjenlevende familie og aldrende medspillere, stilte en ny generasjon musikere, blant dem Boulou (1951-) og Elios Ferré (1956-), som spilte sammen med sin far; Djangos kompgitarist Matelo Ferré (1918-1989). Like viktig som det offisielle programmet på scenen var buskspelet omkring.  En attenårig manouche har i ettertid blitt tilskrevet mye av æren for å ha satt i gang det som skulle bli renessansen for denne musikken: gitaristen Raphaël Faÿs (1959-).

Med syltynn bart, bransjens blankeste sko, og press i dressbuksa - tre kardinalsynder for jazzmusikanter på 70-tallet - fikk han sitt internasjonale gjennombrudd under Nice-festivalen 1978. Frem til da hadde Djangomusikken praktisk talt vært et rent fransk fenomen, med unntak av den «lukkede» sigøynerverdenen, men nå dukket det opp nye Hot Club’er i mange land. Fapy Lafertin, Waso og Romanesj spilte på jazzklubber i Belgia og Nederland, og i Tyskland var det fiolinisten Titi Winterstein, gitaristene Lulu Reinhardt og Hans’che Weiss, og ensemblet La Romanderie. I Norge var det Hot Club de Norvège, som for øvrig var det eneste bandet i denne sammenhengen som ikke var sigøynere. Men hvem er egentlig sigøynerne – eller rom-folket? Rom-folkets opprinnelse er innhyllet i tåke, og deres historiske røtter er omspunnet av mysterier. De sikre holdepunktene er få og kontroversielle. I fagkretser for språkforskning og etnologi hersker det uenighet om de fleste teorier omkring rom-folkets opphav.

Én enkel migrasjonsbølge, eller periode med utvandring, kan kanskje heller ikke forklare det hele. Samtidig er det krass uenighet i enkelte spørsmålet om sigøynernes nyere historie, for eksempel om forholdet til taterne, eller romani-folket. Noen mener at romani-folket kommer fra de samme etniske gruppene som rom-folket, men i en annen migrasjonsbølge. Andre har hevdet at romaniene kommer fra fredløse svensker som på 1800-tallet slo seg sammen med omreisende romer. Lite er hittil slått fast med sikkerhet. 

Det de fleste allikevel kan enes om er at man i hvert fall kan følge sporene etter rom-kulturen tilbake til Nord-India for ca 800-1000 år siden. Det antas at grupper av utvandrere, muligens fra den aristokratiske kunstner- og krigerkasten, la på flukt fra de islamske invasjonene fra sør, og rømte vestover mot Europa. De tok med seg klær, kokekar, smykker, musikkinstrumenter og annet løsøre. Sannsynligvis hadde de oksekjerrer til transporten. Det viktigst var allikevel det usynlige – språket, et livssyn og en verdensoppfatning. Det er studier av språket, i tillegg til det biologiske arvestoffet DNA, som kaster noe lys over disse spørsmålene.

I forhold til andre utvandrergrupper har de siden utvandringen konservert de immaterielle sidene av den opprinnelige kulturen, det vil si tankegodset og språket, i ekstrem grad. Overraskende mye er bevart uforandret på tvers av århundrene. Dette står i skarp kontrast til de materielle sidene av kulturen – gamle klesdrakter, bruksgjenstander og så videre, av dette er praktisk talt ingenting bevart. Romene praktiserer konsekvent å brenne opp alle fysiske etterlatenskaper når en rom dør. I en slik tilværelse, der det materielle er sekundært og flyktig, blir det desto større fokus på det primære: språket, skikkene, musikken og dansen.  

Å bevege seg inn i dagens rom-verden, ett hundre generasjoner senere, kan derfor oppleves som å være i en annen tid. Som en nomadisk tidsboble har disse få beveget seg rundt på kloden og vært en betydelig kulturell faktor. Tar vi populasjonen med i betraktningen har deres kulturelle påvirkning opp gjennom århundrene vært eksepsjonell. Den romske nasjon teller fortsatt ikke mer enn 5-6 millioner på verdensbasis, hvorav ca 5-600 med norsk statsborgerskap. De kaller seg rom, alternativt rrom (med skarrende ”r”), dom, sinti eller manouch, som alt sammen betyr menneske, og over hele kloden er språket romanés. Man skiller som regel mellom dette og de reisendes (taternes) språk romani. Romanés er beslektet med det indiske språket hindi, som igjen stammer fra det urgamle sanskrit. Dette språklige slektskapet ble oppdaget først på 1800-tallet, og var et tidlig indisium som pekte i retning av at romene opprinnelig kom fra India, og ikke fra Egypt (”gypsy” betyr fra Egypt) som mange trodde. Selv i dag er det få romer som kjenner sine etniske røtter, og mange vet fortsatt ikke at det finnes andre romer spredt over hele kloden. Så sent som på 1950-tallet ble romanés for første gang et skriftspråk (det hadde vært muntlig inntil da) og de første ordbøker og grammatikk ble nedskrevet, men fortsatt er ortografien inkonsistent og ufullstendig, og romanés er i all hovedsak fortsatt overlevert muntlig.

Romanés har flere dialekter med låneord som igjen kan spores og fortelle mer om opphav og utvikling, men disse regionale forskjellene er ikke større enn at de fleste romer på kloden med letthet forstår hverandre. Et unntak er de spanske gitanos som praktisk talt ikke lenger snakker romanés.  På tross av at det kan virke som om det tradisjonelle rom-livet forvitrer i vår tid, finnes det vitale miljøer der tradisjonene holdes i hevd. En av bærebjelkene i denne kulturen er musikken, som i århundrer har rukket langt utenfor romenes egne rekker. Det proteksjonistiske skillet mellom rom og gadjé (ikke-rom) har vært forutsetningen for å kunne bevare romenes egenart, men musikken kjenner ingen grenser, og noen ganger kan også påvirkningen gå den andre veien. Da de første jazzplatene kom til Europa fant de gjenklang i et lite miljø av virtuose musikere med base i Paris, og med Django Reinhardt i sentrum, og siden da har det langsomt utviklet seg et frodig jazzmiljø i romenes verden. På samme måte som jazzen i USA ble utviklet av de undertrykte fargede, har djangomusikken gitt stemme til en minoritet i en presset situasjon: romene hadde også sitt Holocaust, og 500 000 roma ble drept i konsentrasjonsleirene.  

Med gitaristen Django Reinhardt fikk jazzen et brohode i Europa. Som følge av en brannskade hadde han  mistet to fingre på venstre hånd (grephånda), men overvant sitt handicap og utviklet en ekspressiv og virtuos spillestil med en lyrisk undertone. Han var også en glimrende komponist (uten å kunne noter), brukbar maler, entusiastisk fluefisker og kretsmester i biljard. Hans legendariske band Quintet du Hot Club de France ble en umiddelbar suksess i 1934, og hadde seks år i kreativ erupsjon. Til å begynne med var publikum i den avantgardistiske studenterkretsen rundt jazzmisjonæren Charles Delauney og jazzklubben Hot Club de Paris, men Django var en søkende musiker, og ble bopper etter krigen. Dette falt tradisjonalistene tungt for brystet, men i romenes verdenen har Django i ettertid fått en nesten helgenaktig status. Han ga aldri slipp på romfolkets verdier som frihetslengsel, selvstendighetstrang, øyeblikkets tilstedeværelse og forakt for gadjé autoritet. Fra utsiden fremsto han som en overtroisk og bohem analfabet - eksotisk, men upraktisk og arrogant.

Det kostet ham muligheten for en internasjonal superkarriere, og etter hans premature død skulle det det gå et kvart århundre før støyen omkring Djangos person stilnet, og musikken hans fikk sin renessanse.   Romenes verden har alltid vært rik på unge musikktalenter, for med bevisst motvilje mot «ødeleggende» skolegang blir det rikelig tid til viktigere ting, som å øve på gitar. Men det som skilte Raphaël Faÿs fra de andre var at han (anført av sin far, gitaristen Louis Faÿs) gikk til kilden – back to the basic.

I en tid der jazzmiljøet blant de franske manouche-sigøynerne hadde utviklet seg svært langt, men kanskje mistet sitt publikum, kom Raphaël Faÿs med sin ny-enkle og  tradisjonsbevisste sigøynerjazz – i postmodernistisk ånd. Med høyt oppdrevet teknikk blåste han nytt liv i djangomusikken fra gullalderen på 30-tallet. Django selv hadde vokst videre med tiden og rakk aldri å se seg tilbake, men det betydde bare at Raphaël Faÿs førti år senere fremsto som enda mer uvanlig. Han hadde studert de gamle mestere og funnet tilbake til plekterteknikk og instrumentvalg fra tiden før den elektriske gitaren, og i motsetning til Django spilte han også åpenlyst på sin etnisitet, hvilket var ganske eksotisk i 1978. Dessuten dyrket han systematisk repertoaret fra den franske hotkvintetten - originalt i sin åpenbare uoriginalitet.  I sum hadde Raphaël Faÿs nydefinert jazz manouche som genre, og som en av de første fikk han gjennomslag for dette i det hvite storsamfunnet. Han var ikke helt alene om dette, men på flere måter den som kom lengst.

New Orleans-inspirert tradjazz var nærmest enerådende «gammeljazz» på 70-tallet, men her kom det en genuin europeisk jazzdialekt som fremsto som helstøpt og alternativ, og med solid lokal forankring. Der den New Orleans-inspirerte revivalazzen trakk veksler på afro-amerikansk blues, negro spirituals, gospels, marching bands, osv, tok sigøynerjazzen i bruk europeiske kilder, som for eksempel den klassiske kunstmusikken (hele spekteret, fra Bach til det 20. århundrets komponister), musettevalser, samt importerte rytmer som tango og bolero, etterhvert også bossa nova, og ikke minst romenes egen folkemusikk. Den tradisjonelle sigøynermusikken har et stort element av improvisasjon, og er svært rik på ornamenter.

Forskjellen som ligger i selve soundet av strenginstrumenter i motsetning til de amerikanske blåser-baserte ensemblene er selvsagt det mest iørefallende, men egentlig av overflatisk karakter. I Norge har vi hatt én utøver fra den første generasjonen djangoinspirerte musikere: fiolinisten Frans Josef Czardas (ca 1920-1989), født i Osøyro utenfor Bergen, senere bosatt for det meste i Oslo. Han ville bli musiker som sin far, og opplevde å spille med Django i Paris før 2. verdenskrig, men en kule i armen satte en stopper for hans videre musisering. Det ble språket (romanés) som ble hans instrument. Frans Josef var en kultivert mann som ble kjent i store deler av romenes verden som Eventyrfortelleren - en ekte storyteller.

I enkelte marginale miljøer har den Django-influerte jazzen hele tiden eksistert som ubrutt tradisjon: først og fremst i den lukkede romverdenen. Fra gammelt av har romenes «egne» artister kunnet turnere her, og oppnå stor popularitet, men samtidig forbli ukjente for omverdenen. Dette har vært bevisst, og helt i tråd med det tradisjonelle skillet mellom rom og gadjé, men denne segregeringen er i vår tid på vikende front.

I en viss utstrekning har djangomusikken også blitt holdt i hevd blant artistene på de russiske cabaretene i Paris – hvor Django spilte i sin ungdom.  I Norge var det en enslig svale på 60-tallet; gitaristen Bent Erlandsen (1939 -), elev av Bjørn Fongaard på Musikkonservatoriet. Han opfattet Django og Mozart som musikkhistoriens største genier, og studerte dem begge inngående uten å finne nevneverdig forståelse for sammenlikningen i akademiske kretser. I somrene 1979-82 kunne Erlandsen oppleves nesten daglig som gatemusikant i Oslo. Det fantes også andre spredte tilløp, men dette var unntakene, og Raphaël Faÿs var på flere måter pioneren som samlet trådene for Djangomusikkens renessanse på slutten av 70-tallet. 

Ti år senere produserte Channel 4 i regi av John Jeremy dokumentarfilmen Django’s Legacy om det musikkmiljøet som blomstret opp i fotsporene til den legendariske sigøynergitaristen. Timingen var perfekt: teamet rakk å dokumentere spennet mellom de siste gjenlevende av jazzens første generasjon i Europa (Stéphane Grappelli, Matelo Ferret, med flere), og den store skare av helt unge musikere som dukket opp på Djangofestivalen på denne tiden. Yngste musiker i filmen var David Reinhardt, Django’s barnebarn, som knapt tre år gammel spiller ukulele sammen med sin far Babik Reinhardt. Den store stjernen under festivalen var den nederlandske sigøynergitaristen Stochelo Rosenberg (1968-), som tidligere samme år hadde hatt et fantastisk gjennombrudd med sin debutplate Seresta – nesten ti år etter at han debuterte i romenes verden. Nå ble det platetroféer og spillejobber i det hvite storsamfunnet, og følgelig økonomisk selvstendighet. Stochelo og hans trio av fettere våget spranget ut av trygden (visstnok som de første nederlandske romer i nyere tid), og inn i arbeidslivet som freelance jazzmusikere.

The Rosenberg Trio ble raskt rollemodeller for en hel generasjon barn og ungdom i de nederlandske sinti-leirene. Musikken ble en mulig vei ut av et sosialt uføre - en parallell til fotballens rolle i Brasil, med Pelé i spissen – og Djangomusikkens virkelige renessanse var nå et ugjenkallelig faktum. I Norge satt på denne tiden Robert Normann med sine samlede verker nyutgitt på CD og både den norske Djangofestivalen og Hot Club de Norvège feiret 10-årsjubileum.  En av de som gjorde seg spesielt bemerket i filmdokumentaren Django’s Legacy var en liten gutt fra sinti-leiren i Asten, sør i Nederland. Fortsatt ikke utvokst, sittende på en hvit plaststol utenfor campingvogna, måtte han «slenge seg» for å rekke ytterst ut på gitarhalsen. Han traff med forbløffende presisjon, og åpenlyst inspirert av Stochelo Rosenbergs nylig utgitte debutplate Seresta, fremførte han de mest eventyrlige improvisasjoner – ni år gamle Jimmy Rosenberg.     

JIMMY ROSENBERG, TIDLIGE ÅR  
Joseph Geradus «Jimmy» Rosenberg kommer fra en tradisjonell rom-familie, og ble født i  Helmond, sør i Nederland, 10. april 1980. Han er sønn av Engelina «Papi» (mor) og Franco «Mekkie» (far) Rosenberg, og har to eldre søsken, broren Nikki og søsteren Nella, og to yngre brødre; Bartholomeo ”Nomi”, som etter hvert har spilt gitar sammen med Jimmy, og yngstegutten Ramses.

De er av grenen Sinti som de fleste nederlandske romer, og bor i caravan – campingvogn. Mekkie spiller både fiolin og gitar, og var Jimmys læremester. I Nederland er tilværelsen for roma generelt velorganisert, dels takket være et generøst offentlig trygdesystem, men ikke minst pga pinsemenighetenes sterke rolle. Myndighetene har regulert romene i små «leire», oftest på små hjørnetomter ingen andre vil ha, inntil motorveier, eller på utsiden av landsbygrenser.

På tross av sine «mobile hjem» må romene i Nederland i praksis være stasjonære (også offentlig regulert), men har ellers stor frihet og ikke minst fast trygd. Det siste er uvanlig i verdensmålestokk, og det er ingen hemmelighet at utenlandske roma - også norske - som ønsker fred, trygghet, eller er på flukt, forsøker å skrøne på seg nederlandsk tilhørighet, eller familiegjenforening, for å nyte godt av det nederlandske systemet.

De karismatiske pinsevennene har et omfattende grep om de nederlandske roma, og solsiden av dette er at de i det store og hele har sluppet unna de tunge ruskompleksene som minoriteter i reservater ofte er utsatt for. Pinsevennene dyrker sin religiøse ekstase, men praktiserer avhold fra rusmidler. Dette har vært til redning for mange av de nederlandske romene. Men det finnes unntak.  En oppvekst i lokal sinti-tradisjon kan være ganske bekymringsløs. På sitt beste betyr det forutsigbarhet for ungene, fred, selvstendighet, mye frisk luft, tilstedeværende voksne, tallrike lekekamerater og sterke bånd imellom menneskene, spesielt mellom slektninger. Storfamilien holder sammen. Det nederlandske klimaet er såpass mye mildere enn det norske at heller ikke den korte vinteren er noe vesentlig problem for de som bor i mobile hjem.

Slik har tradisjonene blitt holdt i hevd i århundrer, og selv om de tidligere tiders forseggjorte trevogner med utskjæringer, forgylling og utvendige malerier er erstattet med hi-tec, er pyntegleden ofte like iøyenfallende.  Django Reinhardt fortrakk å bli boende i en campingvogn, selv i perioder da han var svært velhavende, og sa det var den perfekte boform hvor han kunne ”se hele verden, uten å måtte bryte opp hjemmefra”. I vår tid er det dessverre ikke lenger nok utmark i de mildere strøkene til at alminnelig ferdsel med vogn er mulig. Dessuten har myndighetene i EU i større grad bortregulert mulighetene for korte stopp på rivningstomter, nedlagte industriområder og parkeringsplasser, slik at de reisende anno 2008 i alminnelighet er henvist til reservater. I de mest veldrevne sigøynerleirene i nederland er det ordnede sanitærforhold, rent vann, og – som enkelte franske sigøynere gjør litt narr av – blomster, singelgang og små hekker opp til campingvogna.

Om kvelden tennes bålet, og rundt ilden – jág – som ifølge tradisjonen er levende, kommer man enda tettere sammen under stjernene.  Dette er den idylliske scenen for jazz i sigøynerverdenen, men det finnes også en annen virkelighet - i motsatt ende av skalaen.  Jimmy Rosenberg var et løvetannbarn, med oppvekst i et miljø preget av problemer på flere plan, og mangel på det meste. Til dels store psykiske problemer i den nærmeste familien har vært en ekstra belastning, og i lengre perioder invalidiserende. Et lysglimt i Jimmys barndom var bestemoren Maria, som ga ham en fiolin i treårsalderen. Et par år senere fikk Jimmy sin første gitar, en nylonstrenger. Musikken ble snart hans tilfluktsrom i tilværelsen, og gitaren en redningsplanke i et opprørt hav.  

En støttespiller i Jimmy’s turbulente oppvekst var jazzmesenen Hans Theo Meelen som flere ganger måtte komme Jimmy til unnsetning. Amatørklarinettisten Meelen så tidlig Jimmys talent, første gang med bongotromme under en kirkekonsert blant pinsevennene. Litt senere forteller Hans Meelen at Jimmy «ikke ville skilles fra gitaren sin, og tok den noen ganger med seg til sengs om kvelden, som en teddybjørn». Det var allikevel ingen rosenrød tilværelse, og det var skytevåpen i familien. Mer enn en gang måtte Hans Meelen tre støttende inn og ta seg av lille Jimmy mens de voksne kranglet og sloss med ladd våpen liggende på bordet.

Under research-arbeidet til Django’s Legacy i september 1989 guidet Hans Meelen filmteamet frem til Stochelo Rosenberg og hans bestefar på morsiden, Lachepen (1912-1994). Denne legendariske gamle gitaristen fra The Piotto’s ble filmet ved sin vakkert dekorerte trevogn med innlånte hester ved siden av, og anbefalte filmteamet å sjekke hva hans ni år gamle oldebarn Jimmy holdte på med.

To uker senere fikk undertegnede et brev fra BBC’s engelske rådgiver hvor han skriver om vellykkede opptaksdager med forskjellige romske artister: «... and 4 little boys in Holland who swing like mad!». Han visste ikke hva de het, så jeg måtte spørre Hans Meelen hvem disse 4 gypsy kids var, og Hans forklarte. Betegnelsen ble imidlertid hengende igjen, og ble til navnet på Jimmy Rosenbergs aller første band: 4 Swinging Gypsy Kids, som ble til The 4 Kids, og tilslutt The Gypsy Kids. Hans Meelens rolle som katalysator for det jazzinteresserte musikkmiljøet blant de nederlandske sintiene fra 70-tallet og fremover kan knapt overvurderes.

Han hadde en unik posisjon som kontaktformidler mellom de to verdenene (rom og gadjé), og fikk en helt essensiell rolle i etableringsfasen både for Stochelo Rosenberg, og senere for Jimmy Rosenberg. Uten Hans Meelen hadde lite vært det samme. Og takket være hans flittige korrespondanse i form av brev, faxer og eposter er svært mange detaljer fra de travle, og kaotiske, årene bevart for ettertiden.  De gitarspillende barna i filmen Django’s Legacy fremførte repertoaret fra Stochelo Rosenbergs debutplate Seresta, som hadde kommet ut bare fire måneder tidligere. De hadde åpenbart inngående kjennskap til musikken, og viste seg å være i samme slekt.

I disse kretser sier man med en viss rett at musikk er et familieanliggende, især hvis man heter Reinhardt, Rosenberg, Ferré, Weiss eller Winterstein.  I det historiske filmopptaket møter vi Jimmy Rosenberg (9), som er Stochelo’s tremenning, men også nevø av gitaristene Häns’che Rosenberg og Bakro Rosenberg, brødrene til Mekkie. Sani van Mullem (12) på bass er lillebroren til Mira, dvs konen til Noes’che Rosenberg (Stochelo’s kompgitarist, som også er fetteren til Stochelo), og dermed også nevø av Geisela og Lulu Reinhardt (tysk gitarpioner i Djangomusikken). Falko Reinhardt (13) gitar er fetteren til Jimmy, men også nevø av Geisela og Lulu Reinhardt. Jimmys mor, Papi, er Lulu Reinhardts søster, så Django og Jimmy er fjerne slektninger. Kaatchi Rosenberg er også fetteren til Jimmy, og sønn av Häns’che «Bakro» Rosenberg fra Romanesj, det berømt sinti-ensemblet i Nederland. Allerede da Jimmy var fem-seks år gammel begynte han å spille fast sammen med Falko og Sani. En gang i blant spilte han også sammen med faren, «for hatten», på barer rundt om i Nederland og Belgia. De unge musikerne var ambisiøse og hardt arbeidende. Jimmy forteller at han ikke er helt uskolert: én dag var han på skolen, men bortsett fra denne ene dagen ble ikke tiden kastet bort på borgerlige sysler fra gadjo-enes verden. Det var musikk som sto i sentrum av tilværelsen, og de spilte og øvde kontinuerlig, som oftest seks-syv timer hver dag. Allerede etter filminnspillingens første dag hadde Jimmy Rosenberg spurt Hans Meelen om han ville være manageren hans. To år senere ble han det.  

Jimmy’s første festivalopptreden var i syv-åtteårsalderen på den nyetablerte Djangofestivalen i Rijswijk, sørvest i Nederland, en kort kjøretur fra Rosenbergklanens leir i Asten. Denne lille festivalen i september hvert år utmerker seg ved å være drevet av sintifamilien Basily. De har også har et bra jazzband med samme navn, og med flere gode plateinnspillinger tilgjengelig. Her kom Jimmy dessuten i kontakt med jazzgitaristen Fapy Lafertin i Waso, og fikk ny inspirasjon og viktige impulser. Opp gjennom årene har Jimmy spilt på denne festivalen en rekke ganger når han har kunnet, og så tidlig som i 1990 med The 4 Kids. Året etter var det The Gypsy Kids, og et fransk filmselskap som kalte seg Label Video laget en dokumentar - ”Smoothy” - om fransk jazz’ grand maestro Maurice Cullaz. De filmet Jimmy hjemme i campingvogna og under festivalen, og monsieur Cullaz, som hadde vært venn med Django selv, sa han var «veldig imponert over Jimmy Rosenberg» (10).   

Jimmys store musikalske forbilde på denne tiden var først og fremst Django Reinhardt, som ble studert inngående fra plater og kopiert tone for tone. Men det var også mange andre dyktige musikere i Jimmys umiddelbare nærmiljø under oppveksten. Den særpregede gitaristen Lulu Reinhardt (tysk onkel) er nevnt, og Fapy Lafertin, og naturligvis den store Stochelo Rosenberg, men også musikere med dyp forankring i den tradisjonelle musikken, som fiolinisten Bakro Rosenberg (onkel), og den gamle gitaristen Latcheben Rosenberg, en Djangoinfluert tradisjonalist. I samme nabolag var også den høyst originale virtuosen Wasso Grünholz, som spilte klassisk gitar og komponerte virtuose gitarvalser, som Jimmy lærte seg note for note.  

I særstilling står faren til Jimmy, gitaristen Mekkie Rosenberg, som praktiserte en pedagogisk metode som er like enkel som den er uvanlig, og effektiv. Når Jimmy ville lære seg en melodi, enten det var fra en Djangoplate, eller vals fra campingvogna til Wasso Grünholz, måtte han klare småsteinstesten. Den gikk ut på at Mekkie hadde en håndfull småstein, og for hver gang Jimmy klarte å spille musikkstykket feilfritt tok han én stein ut av hånden, og la den på bakken. Spilte han det feilfritt en gang til ble enda en stein til tatt ut. Når Jimmy spilte feil ble steinene plukket opp, og de begynte forfra igjen. Slik holdt de på helt til alle steinene lå på bakken. Med denne tidkrevende metoden gikk de gjennom størsteparten av Djangoinnspillingene, det er bortimot fem hundre. Dette tok flere år, men med denne ballasten var det ikke lenger tekniske hindringer i veien for tolvåringens frie fabuleringer på gitaren. Med voksen spilleteknikk og med barnets lekelyst i behold kastet Jimmy Rosenberg seg ut på de ti tusen favners dyp.    

GJENNOMBRUDD  
Da filmen Django Legacy ble presentert i 1991, først på britisk TV, og kort tid etter på video, traff den en kraftig bølge av «ny» djangomusikk. I Frankrike hadde det vært et ørlite miljø med ubrutt tradisjon helt tilbake til Djangos dager, og både der, og i Norge, hadde miljøet begynt å bli synlig, etter et tiår med voksende interesse.

Men nå formelig eksploderte interessen for djangomusikken rundt om i Europa. Stochelo Rosenberg solgte til gull i Nedreland, Angelo Debarre satte gullstandarden på den norske Djangofestivalen, og Bireli Lagrene hadde allerede turnért verden rundt, blant annet sammen med Jaco Pastorius. Overalt åpnet det seg opp nye muligheter, men merkelig nok kom ikke medvinden først og fremst fra jazzkretser, men djangomusikken fikk et helt nytt publikum fra annet hold. Django Reinhardts, virtuose spillestil ble som en magnet på mange heavyrockere, og den etniske dimensjonen tiltrakk seg skarer fra det internasjonale folkemusikkmiljøet. Dette, sammen med uspesifiserte nostalgikere (se etter hatten), ble det nye publikumet under djangomusikkens renessanse, på godt og vondt. Våren 1991 hadde Hans Meelen forsøkt å organisere det slik at Jimmy kunne få komme til Djangofestivalen i Samois. I løpet av de tretten årene som hadde gått siden den første, enkeltstående, minnekonserten der, hadde festivalen omsider blitt årviss og etablert seg som den viktigste arenaen for denne musikken. Dette var definitivt stedet å presentere et nytt talent som Jimmy, men store problemer i familien Rosenberg gjorde det umulig, så Hans dro alene.  

På festivalens andre dag dukket de allikevel opp i en lånt rustholk av en vogn, og Hans Meelen tok dem gledesstrålende med bort til undertegnedes lille festivalbod, hvor Jimmy øyeblikkelig lot seg avfotografere sammen med et eksemplar av Stochelo Rosenbergs populære plate Seresta. Det var vårt første møte, og Mekkie og Papi hilste hjertelig, og var øyeblikkelig klare for å legge planer. Jimmy smilte, men var opplagt en smule genert. Han kunne ikke et ord engelsk, og var liten av vekst. Gitaren var fortsatt betydelig høyere enn ham selv. Vi bestemte oss for å forflytte oss over til uteserveringen Chez Fernand, Django’s tidligere stamsted nede ved Seinen, et sted hvor vi trodde det ville være mulig å sitte ned i fred, og diskutere fremtiden.  

Chez Fernand ligger litt utenfor selve festivalområdet, på begge sider av den lille landsbyveien som tråkler seg gjennom Samois-sur-Seine, nede ved Seinens bredd. På kaféen traff vi gitaristen Babik Reinhardt, sønnen til Django, som kjente igjen o tikno («den lille») fra fjorårets Channel 4-dokumentar. Vi satte oss ned, Jimmy fikk låne en gitar, og fantaserte[3]. Etterhvert ble han akkompagnert av en tilfeldig forbipasserende med gitar, ikke uvanlig under Djangofestivalen, og det var helt klart at Jimmy allerede nå var i en klasse for seg. Han hadde en imponerende teknikk og allerede en stor tone i gitaren. Han våget å la én tone klinge, men kunne like gjerne fyre av en mitraljøsesalve av toner. Djangofrasene satt som de skulle, men de ble brukt med moden forståelse og i spennende kombinasjon med elementer fra jazz, klassisk musikk, rockabilly, tradisjonell sigøynermusikk, Disneyfilmer, musikk fra fjernsynsreklamer, og mye annet. Det var vakkert og imponerende, men det som virkelig lamslo oss alle, var den tilsynelatende ubesværethet Jimmy spilte med, og fremfor alt den frie flyten av idéer.  

Mens vi lyttet til Jimmy’s eventyrlige, og tilsynelatende uttømmelige improvisasjoner, og la planer for å få ham til Djangofestivalen i Oslo et halvår senere, strømmet stadig flere publikumere til av lyden. Lytterskaren fortsatte å vokse helt til den blokkerte ferdselen på veien like ved og forårsaket trafikkkork i den lille landsbyen. Jimmy ble deretter forflyttet over på hovedscenen, direkte etter settet til Phil Woods, og holdt en spontankonsert sammen med gitaristen Patrick Saussois foran et ellevilt jublende publikum.

Djangomusikkens fremtid var reddet, og applausen ville ingen ende ta. Bare to timer etter sin uventede ankomst hadde den elleveårige Jimmy Rosenberg - iført rød smokingjakke - erobret blaserte Paris. Et par uker etter skulle det være en Djangofeiring i Amsterdams store Concertgebouw; Tribute to Django Reinhardt med Stéphane Grappelli Trio, The Rosenberg Trio, pluss The Gipsy Kids som oppvarming. I pausen før Grappelli skulle spille fikk Jimmy hilse på den gamle mester på bakrommet, og under den påfølgende konserten kalte han opp «my very old friend Jimmy Rosenberg». De spilte Django’s Swing 42 som duett for et publikum i ekstase. Nå ble Hot Club Records forespurt av Hans Meelen, som i mellomtiden virkelig var blitt manager for The Gipsy Kids, om HCR kunne produsere debutplaten deres - halvannet år etter vår felles suksess med «Seresta». Den nederlandske distributøren ble varslet om den forestående storproduksjonen, men tok saken i egne hender, og gikk kort tid etter direkte til Mekkie Rosenberg med et tilbud han ikke kunne si nei til.  Hot Club Records’ distributør i Nederland på denne tiden, Studio 88, ved Michel Damen tok kontakt med faren til Jimmy, medbringende et betydelig beløp i kontanter. Pengene var nok til å kjøpe to brukbare campingvogner å bo i – som erstatning for den trekkfulle vogna deres, som det regnet gjennom taket i.

Jimmy’s far signerte i den tro at dette var betaling for platerettighetene. Imidlertid ble han lurt, ettersom den lille skriften sa at dette var et lån som ble motregnet fremtidige royalties, og at mannen fra plateselskapet nå hadde rett til både å produsere den første platen, og hadde opsjon på den neste. Tre år senere, i august 1994, kunne han selge denne opsjonen sammen med sin høyst beskjedne investering i The Gypsy Kids til plateselskapet EMI for en svimlende sum. Dette er for øvrig nesten identisk med hvordan den samme personen fikk kontroll over Stochelo Rosenberg’s Trio et par år tidligere. Nå var det Jimmy Rosenberg som plutselig satt med en eksklusiv platekontrakt - i en alder av elleve år.

Men for Jimmy og familien Rosenberg ble det ytterligere en påkjenning å være kasteball for investorer når det grunnleggende manglet. Hvor ble det av pengene, og de kunstneriske utfordringene?  På et helt år skjedde det absolutt ingen ting, og for en elleveåring er det en liten evighet.  Imidlertid ble The Gypsy Kids invitert til Djangofestivalen i Oslo den 23. januar 1992, Djangos bursdag.

Men igjen var det problemer i familien, og de fikk hellere ikke lov av bestemor å fly. Dette er ingen spøk, for blant de nederlandske sintiene er det knyttet stor overtro mot å bruke båt og fly. Man skal forflytte seg på landjorda, punktum. Bestemoren sa at «ingen i vår familie har flydd, og så lenge jeg lever skal ingen her fly», og av respekt for henne måtte dette forbudet overholdes. Likevel må fristelsen ha vært stor hos enkelte, for tre dager før konserten kom en fax fra Hans Meelen om at Jimmy og bassisten Sani allikevel kunne komme, men da var det for sent å omorganisere. Derimot ble det vist videoopptak av Jimmy Rosenberg under en middag for de andre medvirkende artistene på festivalen; Boulou og Elios Ferré, Arbat & Pascal de Loutchek, Serge Camps, Romane, etc, og alle var ville av begeistring for lille Jimmy.  Kort tid etter går den opprinnelige trioen The Gypsy Kids i oppløsning, uten noen gang å ha kommet på turné eller i platestudio, på tross av både manager og platekontrakt. 

Men Jimmy etablerer raskt sin andre trio som foruten ham selv på sologitar består av fetteren Johnny Rosenberg (1978-) på kompgitar og Rinus (Rinaldo) Steinbach (1969-) på bass. De øver seriøst og målrettet, og etterspørselen etter Jimmy er merkbart stigende. Det begynner å gå opp for det nederlandske publikumet at Stochelo Rosenberg ikke er en ensom svale, men en del av et større miljø, og enkelte oppdager at det finnes positive sider ved det samme sigøynermiljøet som de er så fulle av fordommer i mot.  Forsommeren 1992 bringer god del småkonserter for den nye trioen til Jimmy, et par festivaler, radio og nederlandsk TV, blant annet det populære ”Hit Bingo”. De blir også invitert til enkeltstående konserter i Belgia og Frankrike, og i juni-juli er det klart for Jimmys første plateinnspilling i studio.

Produsenten med campingvognlånet året i forveien eier Studio 88 i Hilversum, samme sted Stochelo tre år tidligere hadde spilt inn den Seresta. Her spiller de kjapt inn platen Safari, som utgis allerede i august. Repertoaret er en blanding av standards, samt to nye melodier av tolv år gamle Jimmy, som allerede «spiller skjorta» av de fleste andre. Det blir innvendt mot platen at den bærer preg av «overproduksjon», med pålegg av horn, strykere, kor, trommer, perkusjon, piano, etc, men The Gypsy Kids blir raskt medias yndlinger, og forespørslene og spillejobbene kommer stadig tettere.

I løpet av sommeren spiller trioen i Nogent-sur-Seine i Frankrike (26/6), deretter i Amersfoort Gipsy Festival (3/7), og endelig på den store North Sea Jazz Festival (10/7), og nå er gjennombruddet et faktum. Jimmy Rosenberg har uttalt at dette var barndomens lykkeligste tid, med «spilling hver dag». I juni 1992 forteller den engelske regissøren bak suksessfilmen Django’s Legacy, John Jeremy, hans neste prosjekt er å lage en 70 minutters dokumentarfilm eksklusivt om gitarfenomenet Jimmy Rosenberg.  På turné i Japan samme høst blir vi spurt inngående om Jimmy Rosenberg – han er allerede på vei til å bli verdensberømt blant gitarinteresserte – og Tokyo Hot Club Band ville ha ham som solist.   

THE FLYING DUTCHMEN   
På tross av bestemorens flyforbud, var det i januar 1993 klart for Jimmys første konsert på Djangofestivalen i Oslo. Allerede uken i forveien sendte VG et reportasjeteam til Nederland for å intervjue den fenomenale Jimmy Rosenberg, og kunne slå fast over en helside at «12-årig gitargeni kommer til landet”» Bestemoren nektet fortsatt, men Hans meelen, Mekkie og svogeren Moro kokte sammen  en dekkhistorie om at de bare skulle til Amsterdam og bli borte et par dager.

Så fløy de avgårde, og Jimmy elsket det fra første sekund. Han sa til Hans: «nå flyr vi inn i drømmen vår...» Det ble en historisk opptreden på Cosmopolite, og aldri hadde man hørt eller sett noe liknende.  Jimmy hadde kommet til Norge uten medmusikanter, så vi måtte i all hast finne noen han kunne spille sammen med. Gitaristen Angelo Debarre var på plass i Oslo for å spille med Hot Club de Norvège, og sa ja til å spille noen improviserte duetter med Jimmy.

Repertoaret tok de på sparket. Det ble en uforglemmelig konsert for en smekkfull sal, og Jimmy spilte allerede nå som ingen andre før ham. Han satt med et uutgrunnelig smil samtidig som han utførte de mest halsbrekkende passasjene på gitarhalsen. Videosnutter fra konserten ligger ute på YouTube. Dagsrevyen laget en lang reportasje om barnestjernen Jimmy, og filmet et interessant intervju. Her røper Jimmy at hans musikalske forbilde er gitaristen Bireli Lagrene, og på spørsmål om han driver med noe annet enn å spille gitar, må han tenke seg om, før han smiler at han «har en hund, Lynet».  Umiddelbart etter konserten med Jimmy, var det Bireli Lagrenes tur til å spille. Dette var en av hans aller første solokonserter, helt alene på scenen. Midt i en låt avbryter han plutselig seg selv, og ler inn i mikrofonen at han ikke klarer å komme over det han nettopp hadde hørt – Jimmy Rosenberg. «I was good at that age, but Jimmy is better». Philip Catherine sto i kulissene og lyttet til Jimmy, og var full av beundring for den lille gitaristen med det store talentet. Senere sto Jimmy i kulissene og lyttet til Philip, og i garderoben etterpå spilte de sammen.

Jimmy skulle gi Philip et kompliment for noe han syntes var så fint fra konserten hans, og spilte et langt sitat med avanserte akkordprogresjoner fra Philip Catherines solo, han kunne gjengi det tone for tone. Men to dager etter returen fant bestemor ut hva som hadde skjedd, og ringte Hans Meelen med de grusomste forbannelser for at de hadde fløyet.  I løpet av de neste ukene strømmer tilbudene til The Gypsy Kids, og de får invitasjoner til Barcelona, Nederland, Belgia og Frankrike, men i mai forteller Hans at «the Kids har brutt opp, for fjerde gang, eller mer», denne gang på grunn av et tilbud fra plateselskapet EMI (USA), som har sådd splid mellom familiene. Seinere opptrer de under den store Django d’Or-utdelingen i Paris (14/5) sammen med Babik Reinhardt, og videre neste dag til den aller første Gipsy Swing Festival i Angers (15/5).

Her blir det et gledelig gjensyn med gitaristen Patrick Saussois, og de tre berømte manouche-gitaristene i Forbach: Hono, Dorado og Tchavolo Schmitt. På toppen av det hele rekker de et par radio gigs.  Nå skyter Jimmy Rosenbergs berømmelse fart for alvor, og allerede måneden etter er de på ny tilbake i Frankrike. Denne gang under en stor utendørskonsert i Ste. Savine (21/6), og enda en uke senere sammen med Hot Club de Norvège på Djangofestivalen i Samois. Det blir stor suksess begge steder, og under en jamsession på campen til familien Reinhardt i Samois-sur-Seine, hvor de reisende ellers i året er nektet adgang, gjøres det avtale om en plateinnspilling senere på året, Jimmys første sammen med Hot Club de Norvège.  

Jimmy’s kompgitarist, fetter Johnny Rosenberg, var også på Djangofestivalen i Samois. Han likte undertegnedes håndbygde John LeVoi-gitar så godt at han ba om å få kjøpe den. Det fikk han, og betalingen skulle sendes uken etter. Dette var den første av i alt seks gitarer som i løpet av den neste dekaden, en etter en, og etterhvert på forutsigbart vis, forsvant via undertegnede og inn i Jimmy Rosenbergs tåkelagte gravitasjonsfelt. Nederlandsk radio og TV dekket i september 1993 en stor Sinti-festival i Eindhoven, nord i Nerderland, og kunne rapportere at Jimmy var festivalens klare stjerne.  Måneden etter, på selveste FN-dagen 24. oktober, var det endelig klart for Jimmys første plateinnspilling med Hot Club de Norvège.

Det foregikk i det landlig beliggende East Side Studio, omgitt av utmark, og med hest på beite utenfor. I løpet av én dag spilte Jimmy inn komposisjonen Jimmy’s Suite, som jeg hadde skrevet for anledningen. Nå fikk Jimmy virkelig vist hvor fritt han manøvrerte rundt på gitaren, for ettersom Jimmy ikke kunne noter, hadde jeg på forhånd sendt en kassett-innspilling av den nye musikken til ham. Denne hadde han øvet til, men det viste seg at kassettspilleren i farens bil hadde hatt feil hastighet, så Jimmy hadde øvd inn all musikken i feil tonearter. Jeg var skrekkslagen, og trodde at løpet var kjørt, for vi hadde bare noen få timer på oss i studio, men Jimmy tok det hele med den største ro, og spilte fullstendig ubesværet i de nye tonearter. På gitaren var han allerede fri som en fugl.  

11. januar 1994 signeres platekontrakten mellom Jimmy og plateselskapet EMI, det er opsjonen fra to år  tidligere som nå effektueres. Det blir samtidig gjort avtale om at plateopptaket skal finne sted et halvår senere, sommeren 1994. Dette forteller en begeistret Hans Meelen i en fax dagen før signeringen, og bekrefter det igjen i en fax til Aage Teigen (Oslo Jazzfestival), siste dag i februar. Uken før (22/2) har det berømte impressarioparet Pat Phillips og Ettore Stratta tatt turen ens ærend fra New York til den lille sigøynerleiren i Asten, for å besøke Jimmy og familien ”to know the kids and, to listen”.  

Stratta/Phillips Productions er legendariske talentspeidere, en avtale med dem vil kunne bety ære, rikdom og berømmelse. Fra før av var de Stéphane Grappellis amerikanske management, og jobber med tunge events over hele USA. Ettore Stratta er dessuten en etterspurt crossover arrangør og orkestrator, som har jobbet med mange av de største underholdningsstjernene i verden, inkludert Sissel Kyrkjebø. Om tretten år gamle Jimmy sa han at han var et «extraordinary talent», samtidig som det ble helt klart at de ønsket å videreutvikle Jimmy Rosenbergs potensiale for det amerikanske markedet. De første planene om turné, platelansering og film om The Gypsy Kids i USA var allerede nå på banen.  

Aage Teigen fra Oslo Jazzfestival melder i mars at han vil «gjøre alt for å få tak i Jimmy Rosenberg» til den kommende festivalen, og manager Hans gir grønt lys, men han setter en betingelse om at Jimmy må få komme sammen med sin fast trio, The Gypsy Kids. I april blir den nye platen Swinging With Jimmy, foreløpig den eneste som er tilgjengelig internasjonalt, anmeldt i The Jazz Guitar Society of Australia, hvor de skriver: «Watch this kid take the jazz guitar into the 21^st century». I slutten av måneden lager et nederlandsk TV-selskap en fyldig reportasje om Jimmy Rosenberg, som nettopp har fylt 14 år..  The Gypsy Kids reiser nå tilbake til Paris, sammen med Hans Meelen, Mekkie og Boulou Rosenberg, faren til kompgitaristen Johnny. 10-11. juni fremfører de tre melodier i den japansk TV-dokumentaren (TBS-TV, Tokyo) Gontiti in Europe, om gitarduoen Gontiti som møter en rekke forskjellige europeiske artister. Da opptakene var ferdige, nærmere midnatt, tok Hans med seg Jimmy til den russiske restauranten Les Yeux Noirs, hvor gitaristene Boulou og Elios Ferré spilte.

De franske brødrene kjente øyeblikkelig igjen fjortenåringen. Boulou hentet en flaske god champagne til gjesten, og Elios lånte ut sin gitar. I det flakkende skjæret fra stearinlysene på bordene i den nesten tomme restauranten, spilte nå Jimmy og Boulou Ferré to lange duetter, som etterlot broder Elios i tårer. Allerede uken etter opptrådte The Gypsy Kids på World Roots Festival i Amsterdam. Den generelle interessen for musikalske røtter ble på denne tiden en internasjonal trend, og åpnet opp for nye muligheter for en rekke etniske minoriteter, også de nederlandske sintiene.

På kinoer verden over gikk Buena Vista Social Club sin velfortjente seiersgang, og mange tok det som en selvfølge at det bare var et tidsspørsmål før en liknende gjennombruddsfilm ville komme fra sigøynerverdenen.  

The Gypsy Kids står nå foran sitt endelige internasjonale gjennombrudd, men samtidig som intrigemakere og profittjegere drar i trioen fra flere hold, kommer de første diffuse signalene om at alt kanskje ikke er helt som det burde være. I begynnelsen av juli 1994 kom plutselig ikke Jimmy til avtalt konsert under Montreal Jazz Festival pga «problemer med Mekkie». Det samme gjentok seg i forhold til Oslo Jazzfestival måneden etter, da Philip Catherine steppet inn på kort varsel. Samtidig forteller Hans Meelen at EMI (USA) nå har «kjøpt opp rettighetene også til debutplaten Safari” fra Michel Damen, og tilføyer at ”nå kan de kalle seg The Gypsy Kids igjen». De gjenværende musikerne fra Jimmy’s første trio hadde, oppmuntret av den skruppelløse platebaronen Michel Damen, villet fortsette å bruke bandnavnet The Gypsy Kids, hvilket skapte store problemer for Jimmys nye gruppe.

De ble tilslutt stanset av en rettslig kjennelse, og noen måneder senere utgis debutplaten Pure med Falko, Sani og Kaatchi under navnet The Gypsy Boys.  Planen nå, forklarer Hans Meelen i et brev (22/5), er at de amerikanske impressarioene Pat Philips og Ettore Stratta, skal reise tilbake til Nederland i siste halvdel av juli 1994, for å produsere en CD med The Gypsy Kids, og med den amerikanske gitarlegenden Bucky Pizzarelli som gjest. De booker tre dager i Wisseloord Studio, utenfor Hilversum, og The Gypsy Kids mottar forhåndsroyalties på 15.000.- dollar (ca 105.000.- kroner), som raskt brukes opp på en ny gitar fra Doug Kyle til Jimmy, og Hans Meelens utlegg for tre gitarforsterkere, osv. Men Hans Meelen skriver også at han er sliten av de gjentagende problemene med foreldrene til de tre unge musikerne, og signaliserer at han vil trekke seg ut av det hele, dessuten er jo trioen nå trygt plassert i stallen til EMI.  

Plateopptaket går av stabelen som planlagt, men uten Bucky Pizzarelli. Hans Meelen forteller i et nytt brev (19/12) at stemningen var meget god i studio, og trioen spilte inn 21 melodier, hvorav ti originale komposisjoner. På bakrommet fant Jimmy en tolvstrengers gitar, og prøvde den for første gang. En halv time senere hadde han spilt inn Dorados vakre melodi Flora med den.

Platen ble produsert av Pat Phillips og Ettore Stratta for Angel/EMI (USA), og planen var at den skulle utgis et halvt år senere.  Imidlertid kjøpes kontrakten til Angel/EMI opp av giganten SONY i mai 1995, for en betydelig overgangssum, og i den forbindelse meldes det samtidig om at platen skal komme ut i september 1995, altså nesten halvannet år etter innspillingen. Igjen en årelang sendrektighet, som naturlig nok avstedkommer betydelig frustrasjon og sinne hos de unge musikerne.  

I august-septermber 1994 møter tjue av de beste musikerne fra det franske jazz manouche-miljøet Hot Club de Norvège i studio i Paris for å spille inn platen Portrait Of Django. Det ble en historisk studiosession. Aldri før hadde så mange av de franske musikerne i dette miljøet samarbeidet om et felles prosjekt, og det ble en merkbar konsolidering. Angelo Debarre dukket opp i studio uten gitar, og var tydelig preget av den vanskelige tiden han hadde vært igjennom, men mobiliserte det han hadde av pågangsmot, og dro i land en moralsk seier.

Plateinnspillingen ble et manifest for den renessansen djangomusikken nå gjennomgikk i Frankrike. Jimmy Rosenberg skulle også ha vært med, og hadde varslet sin ankomst, men ble nok en gang forhindret pga uspesifiserte problemer.     

SWINGING WITH JIMMY / TURBULENS I USA  
Portrait of Django ble presentert på Djangofestivalen I Oslo I januar 1995, hvor også The Gypsy Kids spilte, lykkelig uvitende om at det var for bli siste gang. Hans Meelen tok en herlig «klassebilde» av alle de deltakende artistene på festivalen, med Jimmy i sentrum. På tross av glimrende spill fra Robin Nolan, Moreno, Patrick Saussois og de andre, hersket det liten tvil om det er Jimmy Rosenberg som var den skarpeste kniven i skuffen. Alle gledet seg over hans store internasjonale fremgang. 

Etterspørselen etter Jimmy fortsatte å øke, og den første uken i mars (3/3) skriver Hans Meelen gledesstrålende at The Gipsy Kids var invitert både til Roma, og til Porifestivalen i Finland. Uken etter spiller de i Middelsee Int. Jazzfestival, og uken etter der reiser de nok en gang til Frankrike hvor Jimmy spiller konserter i Comercy sammen med den franske jazzgitaristen Christian Escoudé, og pianisten Michel Petrucciani. Deretter fortsetter de til Forbach, hvor de treffer igjen trioen til gitaristen Dorado Schmitt, og kompgitaristene Gino Reinhardt og Hono Winterstein. Men her var det sorg i leiren, følgelig skulle ingen «røre strengene» en tid, ettersom Hojok Merstein, den legendariske bassisten til bl a Titi Winterstein, hadde åndet ut samme morgen, 72 år gammel, etter en hjerteoperasjon. Det som kunne ha blitt «en fantastisk jam», som Dorado hadde sagt, måtte bli en stille stund i ettertanke.  

Like etter dukket det opp en pussig misforståelse som har vist seg å være nokså seiglivet. Første mai ble melodien Swinging With Jimmy spilt på nederlandsk radio, og Jimmy ble presentert som en «norsk sigøyner, uten familietilknytning til Stochelo». I årene som fulgte har dette gjentatt seg en rekke ganger.  I midten av mai spilte The Gypsy Kids i universitetsbyen Utrecht. Samtidig flyr Hans Meelen tilbake til New York på en kort, hemmeligholdt businesstur, og har møte med plateselskapet SONY. I praksis er Hans Meelen Jimmys manager, men pga de forskjellige kontraktene rundt Jimmy, og skiftende eierskap, er det med stadig strammere tøyler.

På tross av at det ikke er noen som helst bevegelse i retning av nye plateproduksjoner for de store plateselskapene, og heller ikke en utgivelse av den allerede «gamle» innspillingen, tviholder de på retten til eksklusivitet. Ingen andre får lov til å spille med Jimmy i studio.  Dette betyr i praksis at Jimmy og Hans må si nei til en rekke spennende invitasjoner og henvendelser om samarbeidsprosjekter med forskjellige europeiske jazzmusikere. Den nå femten år gamle Jimmy, som av mange regnes som en av verdens mest lovende talenter på gitar, får paradoksalt nok ikke spilt mye, og går glipp av både utfordringer og lærerike impulser på grunn av de eksklusive kontraktene i kombinasjon med udugelighet fra bransjen. Han får heller ikke den studiorutinen han kunne trenge for å finslipe sin act, selv om akkurat det er det minste av alle Jimmys problemer. I et brev (31/5) forteller Hans Meelen kort at «Avtalen The Gipsy Kids hadde med EMI/Angel USA ble solgt til SONY (Columbia) for 100.000.- dollar» (ca 700.000.- kroner på den tiden). Dette var den hittil høyeste pengesum som til da var betalt for et enkeltprosjekt med djangomusikk. Men hvem fikk egentlig pengene?           
 

Nå var den røde løperen rullet ut, og i juni 1995 dro The Gypsy Kids på sin første turné til USA. Det liknet mer på en signingsferd, og i New York undertegnet trioen en ny, stor marketing/distribution-kontrakt med SONY/Warner Chappell Music Publishing Co.  Pat og Ettore har all grunn til å være fornøyde, og skriver i en fax: «Of course, great music. The trio opened the JVC Jazz Festival in New York, to stellar reviews. The New York Times lauded the «easy, fun music,» adding: «the group...is bringing the sound of the gypsy-guitarist Django Reinhardt to the millennium». The group capped the trip with a sensational performance for 50,000 people at the Montreal Jazz Festival. When the concert ended, the band members had to throw their shirts to the crowd in order to escape the throngs of new fans!» I begynnelsen av august reiser The Gypsy Kids på turné til Roma, og holder konserter der. Men da Hot Club de Norvège litt senere i august skal spille in platen Vertavo, sammen med Vertavokvartetten, hadde det hele tiden vært håpet at Jimmy skulle få være solist, og Jimmy selv drømte om å få spille med strykerne.

Nå viste det seg at det var umulig, pga kontrakten med SONY, og solistrollen inntas på kort varsel av gitaristen Ulf Wakenius.  Nå reiser The Gipsy Kids til Budapest (2/9) for å spille på musikkakademiets International Festival Of Tsiganes For Ethnical Peace. De reiser sammen med Hans Meelen. Her treffer de igjen fiolinisten Stéphane Grappelli, fire år etter deres første møte i Amsterdam Concertgebouw.  Fortsatt hersker det en frustrerende handlingslammelse i det amerikanske plateselskapet. Plateinnspillingen fra juli 1994 er ennå ikke utgitt, og nå varsles det utsettelse enda en gang, til oktober 1995.

Like etter kommer ytterligere en utsettelse, til januar 1996, som snart avløses av nok en utsettelse, til april 1996. Jimmy Rosenberg flykter fra det hele i rus.  Etter en ny opptreden i nederlandsk TV fikk Hans Meelen, i egenskap av å være manager for The Gypsy Kids, en surmaget henvendelse fra advokaten til The Gipsy Kings, som sa at The Gypsy Kids  øyeblikkelig måtte skifte navn hvis de ville unngå rettsak om navnet. Da hjalp det lite med en rettslig kjennelse om at Jimmys trio hadde eneretten til navnet, i forhold til The Gypsy Boys. De ble snart enige om det nye navnet skulle være Sinti, og i desember 1995 drar Hans Meelen og Sinti-trioen tilbake til New York på en kort promoturné. Det legges planer for en coast-to-coast lansering av Sinti til våren. I Madison Garden ville Jimmy gå på skøyter, men den stramme timeplanen tillot ikke dette. Hans arrangerer det derfor slik at når Jimmy kommer tilbake til Oslo, i januar 1997, leier vi skøyter i Spikersuppa.  

På tross av store planer og pengebeløp som skifter hender, er det lite konkret som skjer på hjemmebane. Vanlige spillejobber og turnéer er det lite av, men til gjengjeld er det nattlige jamsessions i sigøynerleirene, utendørs. Dersom det blir for kaldt til å spille gitar i vintermørket settes fakler rundt hendene til gitaristene slik at de holder varmen. I februar (10/2) er det stor jamsession, til en avveksling innendørs, hos fotograften Harry Klunder, som også er en habil amatørgitarist. Denne kvelden spilte Stochelo, Jimmy og Robin Nolan, som nå er de tre største gitaristene i Nederland, sammen som trio for første gang. Hans Meelen fikk dessuten omsider et «sinti-navn»: Roepeno – «den sølvfargede» på romanés.

            
Det er åpenbart store interne konflikter mellom foreldrene i Sinti, og til tider er de uenige om det aller meste. Et tilbakevendende tema er at Jimmy og hans foreldre synes det er urettferdig at Jimmy, som er stjernen, skal ha samme vilkår som de to andre. Kort tid etter, i mars 1996, proklameres det at er det nye navnet på trioen deres er Sinti featuring Jimmy Rosenberg.  Etter nesten to års somling kommer omsider den etterlengtede plateutgivelsen til Sinti. Innspillingen er åpenbart foreldet, for Jimmy har siden han spilte inn platen som 14-åring blitt en mye mer moden musiker.

Platen er allikevel den eneste de har, og utgis i USA og Nederland på labelen Columbia Tristar, forteller Hans i en fax (2/4). Den endelige utvelgelsen slapp igjennom 17 av de 21 innspilte sporene fra innspillingen i Hilvesum.  Uken etter (7/4) reiser trioen sammen med Hans Meelen, og foreldrene, til New York for å gjennomføre en promoturné i USA for Sinti featuring Jimmy Rosenberg, i regi av SONY. Nå spiller de i platebutikker, radio- og TV-shows, og i jazzklubber, men kun for promo, ikke for vanlige honorarer. De er innom New York (The Knitting Factory), San Fransisco (Great American Music Hall), Miami (Van Dycke Club), Los Angeles (Hollywood og Beverly Hills), San Diego, Washington D.C (blant annet Ramsey Lewis’ TV-spesial B.E.T. on Jazz), Boston (Sculler’s), og overalt har de stor musikalsk suksess, men mørke skyer legger seg over familiene idet intrigene tetner til, og foreldrenes uenighet grenser flere ganger til håndgemeng. De blir invitert til en tre dagers gitarfestival i Chicago, og på tross av at det er en promoturné, tilbys de unge musikerne 1.000.- dollar per person.

Imidlertid blir Mekkie «rasende, fordi det ikke er 2.000.- dollar/person». Hans Meelen maner til fornuft, og avstikkeren til Chicago gjennomføres på tross av svært høy temperatur. Samarbeidspartnerne i plateselskapet SONY går på den annen side grundig lei av alle de tilbakevendende problemene, og året etter, da det blir allment kjent at Jimmy har stoffproblemer, er de raske til å si de opp kontrakten.                        
 

Tilbake i Europa gjennomfører Sinti en vellykket konsert i Paris (3/5), men returnerer omgående tilbake til Nederland, hvor de deltar i et direktesendt TV-program neste dag. Samtidig som Sinti featuring Jimmy Rosenberg nå er lansert i USA, og snøballen har begynt å rulle, er det fortsatt for få konserter på hjemmebane. Etter USA-turen er den offisielle prisen på trioen skrudd skyhøyt i været, samtidig som Jimmy Rosenberg ennå ikke er kjent nok, hos det brede publikum, til at det blir nok spillejobber til å stagge sulten hos de spillekåte musikerne. De holdes på gress. Etter en konsert med Sinti i Amsterdam på seinsommeren topper det seg i en krise. I en fax (6/9) forteller Hans at han, sammen med konsertmanager Theo Lens, ønsket en prat med foreldrene etter konserten «for å få fart på bookingen – kanskje senke prisen en smule?». Engelina og Mekkie blir rasende, og sier de ikke vil samarbeide med Hans og Theo lenger. Det er på nippet til slåsskamp igjen, på tross av at det bare er to uker siden Hans har kausjonert Mekkie ut av fengsel, hvor han har sittet, usikkert av hvilken grunn. Jimmy fortviler, gråter, og knuser tilslutt Favino-gitaren sin i protest. Det vakre, håndlagde instrumentet smadres mot betonggulvet så treflisene fyker, og de spente strengene får treverket til å kollapse.

Ennå en gang har foreldrenes krav og storforlangende ført til en umulig situasjon for Jimmy. Hans Meelen røper at han også er bekymret for Jimmys rusprofil. Til slutt skriver han at midtveis under promoturen i USA hadde moren ringt til Jimmy, hvorpå Jimmy «hylskrek i en hel time», uten at noen noensinne har fått forklaring på hva som ble sagt i telefonen. Det var grusomt og skremmende å være med på, forteller Hans. Til gjengjeld, fortsetter han, er Mekkie «en vennligere mann» under parets stadig hyppigere separasjonsperioder.  Hans og Theo er nå utslitte av alle problemene, og ønsker bare å komme seg ut. Theo finner en annen konsertagent for Sinti, veletablerte Raymond Aerts. Men det er ikke lenger noe klima for godt samarbeid mellom de tre familiene, og kort tid etter er Sinti oppløst. Jimmy går solo.   

HIMMEL OG HELVETE  
På Djangofestivalen i Oslo i januar 1997 presenterer Jimmy sin nye trio. Det er lillebror Nomy Rosenberg (12) på kompgitar, og Leon De Wijs på bass. Jimmy og Nomy spiller bra sammen, men konserten slår på ingen måte gnister slik man etter hvert har blitt vant med fra Jimmys side. Nå som Jimmy har gått solo, åpner det seg på den annen side muligheter for å invitere Jimmy som gjest sammen med Hot Club de Norvège. Det legges raskt planer for å spille på Oslo Jazzfestival samme år.  

I februar sender Hot Club de Norvège en forespørsel til Hans om et nytt plateprosjekt i Paris påfølgende sommer, men Jimmy er fortsatt bundet av den eksklusive kontrakten med SONY (USA), og det er umulig å få til noe. Hans vet dessverre heller ingenting om deres videre planer for Jimmy, men håper det beste, og er egentlig mest glad for at det ikke lenger hans ansvar. Til fødselsdagen 10. april får Jimmy fra Hans en helgetur til Spania, og de reiser til Sevilla og Malaga for å lytte til flamenco. Jimmy trobbindes av musikken til de spanske gitanos, og absorberer raskt elementer som dukker opp i improvisasjonene hans i tiden etterpå. En dag i april 1997 kommer meldingen om at Jimmy har giftet seg med Salla van Mullem, søsteren til bassisten Sani, fra Jimmys første trio. I sinti-tradisjon foregår det slik at de to forelskede stikker av, «løper av gårde» i et par døgn, og når de kommer tilbake til leiren kan de bekjentgjøre at de nå er gift. Deretter begynner planleggingen av bryllupsfesten for slekt og venner, men den egentlige vielsen er da allerede foretatt.  Kort tid etter kommer meldingen fra Hans Meelen om at SONY har hevet kontrakten.

Først flere år senere kommer det for en dag at det er Jimmys rusproblemer som ligger til grunn, det viktigste der og da var at nå som Jimmy endelig er fri kan han omsider være med på andre prosjekter. Det blir øyeblikkelig lagt planer slik at Jimmy bakes inn i Hot Club de Norvège forestående turné og plateproduksjon i Paris, knappe to måneder senere. Det skulle vise seg å være et lykketreff for alle parter, for Djangofestivalen i Samois ble en stor suksess, og det var fortsatt ganske mange som ikke hadde hørt Jimmy live.

I dagene som fulgte etter Samois-festivalen, møttes vi i platestudioet Studio Acousti, i Paris, hvor Hot Club de Norvège hadde flere celebre gjester. Foruten Jimmy, var det Babik, Romane, og John Jorgenson, som var på europaturné med Elton John. I kontrollrommet satt Django-guruen Alain Antonietto, og flere andre musikere og lyttet. Disse plateopptakene regnes av mange som Jimmy’s vakreste noensinne.

Jimmy var nå på en slags bryllupsreise med Salla, og improvisasjonene hans er sprudlende, men samtidig med en mørkere, lyrisk undertone. På flere av sporene spiller han på en dvelende, introvert måte som er helt uvanlig i genren, mens andre spor igjen preges av pyroteknikk og akrobatikk på gitaren. Platen Hot Shots ble en stor suksess, og plasserte Jimmy solid på toppen blant tidens dyktigste jazzgitarister.  Jimmy betales, forholdsvis dyrt, via manageren Raymond Aerts, som på sin side fortsetter den frustrerende tradisjonen med å holde Jimmy på gress uten å gjøre noe særlig.  

Det var på denne tiden Jimmy lærte seg å snakke engelsk. Etter forbløffende kort tid snakket han meget bra, og omsider kunne vi kommunisere mer presist, direkte og privat. Etter siste økt i Studio Acousti, dro vi siste kveld til Karlov hvor vi traff igjen Angelo Debarre, jammet, og la planer for en ny plateinnspilling sammen i desember. Utpå natten forsvant Jimmy stadig oftere inn på bakrommet, og returnerte med svømmende øyne. Nå bryter Jimmy plutselig all kontakten med Hans Meelen, sin trofaste støttespiller og ubetalte hjelper gjennom alle år. Først fem måneder seinere (1/12) ringer Jimmy til Hans, og ber om forlatelse, og de gjenopptar forbindelsen. Nå har impressarioen Raymond Aerts kone, Sascha van Esdonk overtatt som Jimmys manager.

Hun er profesjonell, og har lang erfaring med jazzartister, blant annet som manager for Toots Thielemans. Omsider synes det som om Jimmy er i trygge hender. Nå har han satt sammen enda en ny trio sammen med fiolinisten Hady van Mouallem, og gitaristen Reinier Voet, og planlegger å begynne å turnére for alvor, som jazzmusikere flest. Med Sascha van Esdonk som manager er dette absolutt innen rekkevidde. Turneene blir det imidlertid aldri noe av, for det er stadig diverse problemer som kommer i veien. Bare en drøy uke før det nye plateopptaket i Paris sammen med supergitaristene Bireli Lagrene og Angelo Debarre, melder Jimmy at han nok en gang har knust gitaren sin i frustrasjon over familiesituasjonen, og spør om vi kan låne ham en gitar. Vi lytter vantro til Jimmys historie, men det ender med at Reinier Voet, under tvil, låner bort sitt klenodium av en gitar en uke, naturlig nok lettere nervøs overfor den notoriske gitarknusende Jimmy. Plateinnspillingen i Studio Szysmo med gitaristen Pascal de Loutchek  som gjesteprodusent, går imidlertid fantastisk, og platen er en av de mest hardkokte platene i genren noensinne. Den blir dessuten den første utgivelsen i Jimmys eget navn.  

The One And Only utgis på Djangofestivalen i Oslo allerede måneden etter, og Jimmy befester nå sitt rykte som gitarverdenens raskeste. Men Jimmy er ikke bare rask, han behersker hele spekteret på gitaren. Et av de mange høydepunktene på platen er den lange gitarduetten mellom Bireli og Jimmy, balladen Nature Boy.

I vekslende latingroove utforsker de to briljante musikerne nye sider ved E. Ahbez’ litt forslitte klassiker, samtidig som Jimmy her gir nok et eksempel på en særegen vane han har tatt med seg fra sigøynercampenes endeløse jamsessions. Når Jimmy og Bireli er ferdige med sine lange runder improvisasjon, begynner Jimmy Rosenberg like godt på nytt igjen, og improviserer videre i helt nye baner.  På tross av suksess i studio, og en dyktig manager, uteblir de livsnødvendige turnéene, og det meldes stadig oftere om problemer på hjemmebane. Salla er gravid, og pengene strekker ikke til.

Det fortelles at den suspekte Michel Damen nå har tilbudt Mekkie 40.000.- gylden (ca 170.000.- kroner) for en ny opsjon på Jimmy, uten at det resulterer i noe konkret. I mai orker ikke Hans Meelen mer, og sier tydelig ifra at han ikke klarer mer intriger og bråk. Han trekker seg unna det hele, på tross av at Jimmy og Mekkie fortsatt skylder ham en god del penger.  På forsommeren 1998 blir det omsider klart for en lengre turné med Jimmy Rosenberg, sammen med Hot Club de Norvège, tre uker i turnébuss rundt i Norge, Sverige og Danmark.

Turnéen blir et gjennombrudd, og endelig er det spilling hver dag for Jimmy, som vokser ytterligere med oppgaven. Publikum er like ville av begeistring enten det er Oslo, Stockholm eller København. På Fasching i Stockholm dukket imidlertid den dyktige og vennlige romen Hans Kaldaras opp, og trakk meg diskret til siden. Han var bekymret for Jimmy. I diffuse vendinger anbefalte han å være forsiktige med børst, etc, men jeg valgte å tro det beste. 

Tilbake i Nederland får vi høre at Jimmy skal avtjene samfunnstjeneste, uklart av hvilken grunn. Vi slår oss ro med forklaringen om at det er en slags obligatorisk siviltjeneste, men senere kommer det for dagen at det dreier seg om en idømt straff, ett hundre dager på karosseriverksted hvor han sprøytelakkerer chassisdeler, og mistrives kraftig. Under en konsert i Kragerø tar Alf Cranner, som er meget begeistret for «verdens beste gitarist», til orde for at han vil adoptere Jimmy, og la ham bo hos seg i Kragerø.

Seks år senere er dette på nippet til å bli å bli realiteter.  Høsten 1998 blir datteren Medley født, og det skal arrangeres Stéphane Grappelli memorial Concert (10/12) i Carnegie Hall, New York. Arrangørene er igjen Stratta/Phillips, som tar sjansen på å invitere Jimmy, men denne gang alene, bare fulgt av Hans Meelen. Det blir en kjempesuksess! Etter konserten sto platebransjen, MTV, George Benson, og andre celebriteter i kø for å få en bit av Jimmy. De tilbringer fire dager i New York, og Jimmy gir uttrykk for at han er glad for datteren Medley, og handler barnetøy på flyplassen. Han rekker også en skikkelig pubrunde med gitaristen Martin Taylor. På konserten for øvrig spilte Jon Burr (Grappellis gamle bassist), Bucky Pizzarelli (g) og Frank Vignola (g), og den dyktige jazzfiolinisten fra Uruguay, Frederico Britos.  Bare en uke senere (16/12) kommer en urovekkende telefon fra en forvirret og rasende Jimmy.

Han må ha forskuddsbetaling – nå, med en gang. Det løser seg ved at vi sender forskudd på noen fremtidige spillejobber, og Jimmy slår seg til ro med det. Like etter (28/12) ringer Hans, som har fått to glimrende idéer: han ønsker å importere Jimmy’s Euro-American 4-tet (Vignola, Britos, og en europeisk bassist) til Europa, og å co-produsere en ny ballade-CD med Jimmy. Samtidig uttrykker Martin Taylor ønske om å presentere Jimmy i UK i 1999. Fremtidsutsiktene er lysende. Midt i januar 1999 kommer en fax fra Sascha: for å få fart på bookingen skal det produseres en samleCD med Jimmy, en slags Best Of, og for å få med med nye trioen, som han tross alt skal turnére med, skal de spille inn noen nye spor til platen.

Førstkommende mandag (18/1) møtes de (Hadi, Reinier, Simon), selv om det ikke er lett å finne tid, for Simon har mye jobber. Dessuten er Jimmy arg på Sascha, og ønsker mer penger, uvisst av hvilken grunn. Sascha skriver: «he is blackmailing me all the time – and working with Hans, he recorded 2 CD’s for Hans in the US, and gave Hans the rights, because of debt to Hans». Jimmy fortalte at de to platene ble spilt inn på et hotellrom. Uten skikkelig utstyr. Sascha skriver videre at hun ønsker at Jimmy skal signere eksklusiv booking/managemnet-kontrakt med Jimmy denne uka, dersom de skal kunne fortsette å samarbeide.  

Prøveopptaket i garasjestudioet til fiolinisten Hady Mouallem med den nye gruppen – Jimmy Rosenberg European Quartet; Jimmy sammen med Hady (violin), Reinier Voet (gitar) og Simon Planting (bass), ble fantastisk bra. Et nydelig samspill, og en nesten hittil uhørt mix av nyanserte akkordfargelegginger, rytmisk raffinement og Jimmy’s turbokrefter. Fotografen Harry Klunder tar bilder av den nye kvartetten. Meningen er at dette skal være Jimmy’s Europeiske band fra nå av, sammen med Hot Club de Norvège, og i USA skal han spille med Frank Vignola (som har spilt inn det heller skrøpelige soundtracket til Woody Allens film om verdens ”nest beste gitarist”).

Men i Amsterdam rapporteres det om ukonsentrerte øvelser, og det eneste som blir stående igjen fra denne kvartetten er de tre sporene på samleplaten Portrait Of Jimmy. Noen få dager senere kommer en ny fax fra Sascha, med info om nye problemer i forholdet mellom Stratta/Philips (og lisenskontrakten med SONY) – Hans – the 3 Sinti kids – Rymond Aerts/Sascha. Hun skriver at alle tjente bra på dealen, untatt musikerne, Raymond har gått igjennom kontraktene. Sascha advarte Jimmy mot Stratta/Philips, men Jimmy fortsatte å jobbe for dem. Dessuten: Sascha hadde booket flighter t/r New York, med retur rett etter konserten i N.Y., for å rekke en stor konsert i Amsterdam, men Hans Meelen hadde booket en senere returflight for å spille inn platene med Jimmy.

På grunn av dette uteblir Jimmy fra en stor konsert Sascha har booket i Nederland. Sascha forsøker å sende vikar (Stochelo), men arrangøren vil ikke ha Stochelo, de vil ha Jimmy. Dette blir problematisk for alle. I en periode går Jimmy på arbeidsledighetstrygd fra det offentlige, men må samtidig søke jobber, og ta de han får. Sascha ser det absurde i situasjonen, og tilbyr ham samme beløp som garanti, men til gjengjeld eksklusiv booking/management-kontrakt, for et år av gangen. Endelig en god avtale.

Men Jimmy har begynt å få nykker, og krever i kontrakten «at han kan hente gratis klær i en butikk før hver gig, og låne penger til en bil som står i stil med hans nye status» (han har fortsatt ikke førerkort), osv. Planene er allerede klare for en ny lang turné sammen med Hot Club de Norvège i november, men Sascha sier at Jimmy må velge henne eller Hans, det er ingen mellomting.  Samtidig har er alle engstelige for at Jimmy ikke skal dukke opp til turnéen i det hele tatt.  I mars 1999 inviteres Hot Club de Norvège til to konserter sammen med Jimmy i Nederland, Lelystad og Hoofddorp. Konserten i Lelystad går direkte på lufta, men Jimmy er så dopet at han nesten ikke klarer å holde gitaren. Skandalen er et faktum.  

Kort tid etter inntreffer tragedien: Mekkie, faren til Jimmy, blir arrestert og senere funnet skyldig i dobbelt drap. Han idømmes en lang fengselsstraff, og Jimmys mest lojale støttespiller er med ett borte. Like etter (11/10) kommer en epost fra Sascha: Jimmy har forlatt Salla for en måned siden, og er nå tilbake hos moren, som har en vanskelig periode. Jimmy forteller at «svigerfamilien har fornærmet ham grusomt», og at han aldri kan gå tilbake. 

Umiddelbart før dette hadde Hans Meelen truffet Salla og Jimmy i Amsterdam, de hadde rømt fra leiren ved Sallas foreldre, og datteren Medley var igjen der. De var på rømmen, og uten tak over hodet. Frem til nå hadde de i to uker campert hjemme hos Sascha, og i hennes seng, for Salla var gravid, ca to måneder på vei, mens husverten selv sov på gulvet. Men nå holdt ikke Sascha det ut lenger, men heldigvis kunne de få oppholde seg i huset til Robin Nolan, i Amsterdam, frem til han kommer hjem fra Spania 5. november. Deretter ville Jimmy flytte til Rijswijk, hvor Stochelo bor nå.  En uke senere (19/10) forteller imidlertid manageren Sascha van Esdonk at Jimmy og Salla har tilbragt weekenden sammen med Nella, søsteren til Jimmy, som han er så glad i, i camp Berkel Rodenrijs, og imens har den gode manager Sascha kjøpte en fin campingvogn med alt nødvendig utstyr til de to unge, og plasserte den på plassen der. Hun orker ikke å ha dem boende hos seg lenger, og er skjelvende av alle de ubehagelige telefonoppringningene, kranglerne, og nattelige besøkende. Jimmy og Salla befinner seg nå midt imellom de to uforsonelige familiene, som gjør alt for å skille dem.

Og faren ringer noteringsoverføring fra fengselet, brødrene skriker, moren har konfiskert Jimmy’s pass. Og så er det - den gale tannlegen! Bert Albronda var en hengslete nederlender i slutten av femtiårene med store briller og lange tannhalser. De tre siste årene hadde han oppsøkt meg på Djangofestivaler i Nederland, Frankrike og Oslo, men etterhvert kun på fax. Hans Meelen kunne fortelle at Albronda var pensjonert, sinnsforvirret tannlege, og at det vare like greit å unngå ham. Men Albronda fortsatte å sende faxer, til å begynne med megalomaniske (skal arrangere verdens største sigøynerfestival, veldig snart...), og løgnaktige (har produsert dokumentarfilm om Jimmy i åtte år nå...), men etterhvert stadig mer krevende og truende i formen, og stort sett gikk det på at Jimmy var i dårlig selskap, og at mafia var ute etter pengene hans, og derfor skulle jeg sende pengene direkte til ham.

Dette gjeldt både honorarer, royalties og annet. Han gjentok kravene så ofte at det etterhvert ble plagsomt, og i samarbeid med en advokat måtte jeg sette en stopper for dette i brevs form, 28. november: dersom han ikke kom med juridisk underbyggelse på sine påstander ville kravene bli avvist.  Senere kunne Sascha van Esdonk fortelle at Jimmys foreldre faktisk hadde «solgt» Jimmy til ham – dvs lånt «a lot of money» fra ham, med Jimmy i pant – han er jo den eneste som kunne skaffe dan gale tannlegen pengene tilbake. Jeg ble rådet til å fortelle ham at turnéene i Norge var kansellert, mens pengene skulle overføres på hemmelig konto – og Jimmy skulle fortelle at han hadde spilt bort hyra på Casino i Oslo. 

I oktober-november planlegger den engelske gitaristen Diz Disley en turné sammen med Jimmy i England, bygget opp omkring en BBC TV-produksjon, men TV-programmet kanselleres, og resten av turnéen går med i dragsuget.     

BLUE STRINGS  
De som var tilstede på Djangofestivalen i januar 2000 husker sannsynligvis best den nesten uvirkelige debuten til den attenårige fiolinisten Ola Kvernberg. Allerede uken etter drar Hot Club de Norvège på turné rundt i Norge sammen med Jimmy, og Ola Kvernberg blir med som gjest på enkelte av konsertene, innimellom skolearbeidet.

I Stavanger har Ola faktisk sin aller første betalte jazzjobb, sammen med Jimmy og Hot Club, og samspillet mellom de to unge musikerne er av et hittil uhørt kaliber.   Jimmy har imidlertid ingen egen gitar med seg, så han låner en av oss, og når turnéen er over får han gitaren med seg for å ha noe å spille på hjemme i Nederland. Den skal betales med trekk i fremtidige honorarer, hvilket er helt greit.

I mellomtiden gjøres det klart for platedebuten til Ola Kvernberg, som må gjøre seg ferdig med videregående skole. Ifølge skoleruta er første langhelg etter russefeiringen pinsen, i begynnelsen av juni 2000. Vi booker studio og gleder oss til den forestående platen med Ola, men en uke før ringer Jimmy. Han er desperat blakk, og lurer på om det er noe mulighet for noe forskudd? Det er det ikke, men jeg inviterer ham på sparket til å være med i studio sammen med Ola, uken etter. Det ville Jimmy gjerne, og vi avtaler honorar og flytider.

Ola ankommer studio direkte fra russefeiringen, og er en smule døgnvill, og litt nervøs. Første opptaksdag gir ikke noe brukbar musikk, men det er helt normalt å føle seg beklemt i en slik presset situasjon, så vi tar det helt med ro.  Samme kveld henter jeg Jimmy på flyplassen, og blir slått av forandringen: han er enda tynnere enn før, med hule kinn og mørke ringer under øynene, men ellers ved godt mot. Beklageligvis har han igjen mistet gitaren sin, så han får låne min, eller Per Frydenlunds gamle Selmer.

Neste dag i studio møtes Ola og Jimmy igjen, og en time seinere har de spilt inn Caravan – en av de råeste versjonene av den, noensinne. Resten av dagen, og neste, blir en orgie av duetter mellom de to unge virtuosene, med eller uten komp. Vi finner repertoar etter hvert som vi spiller, også en del litt på siden av det vanlige jazzrepertoaret, for eksempel Willie Nelsons vakre Crazy.

I Ola Kvernberg hadde Jimmy Rosenberg endelig funnet en jevnbyrdig partner, og sammen fikk de fram det beste i hverandre.  Platen Presenting Ola & Jimmy ble utgitt allerede på seinsommeren, under en stor konsert ved Moldefestivalen, og er en unik dokumentasjon av det nye i djangomusikken. Musikken er langt fra perfekt, men modig, eksperimentell og eventyrlysten – full av ekte improvisasjon.

Der mange andre så bakover for å gjenskape de gamle innspillingene til Django, hadde disse to blikket rettet fremover. Mottakelsen av platen ble overveldende, med blanke seksere i en rekke aviser, og overalt hvor vi hadde mulighet for å ha med Ola Kvernberg ble det fulle hus den høsten. Hans tilstedeværelse slo dessuten tilbake på oss noe eldre i Hot Club de Norvège, og takket være Ola og Jimmy ble det gradvis foretatt en kursendring i tiden som fulgte, i retning av mer mainstream jazz.  Samtidig har Pat og Ettore i New York nye planer for Jimmy.

For hver nye plate som kommer befester Jimmy sitt ry som vår tids stor gitartalent, og nå inviterer de Jimmy tilbake til the apple. Her organiserer de audition for Jimmy Rosenberg ’s American Trio, med Frank Vignola (g), og John Burr (b) – for Peter Gelb, i SONY Classics. Den legendariske produsenten ble svært begeistret, og de får en gullkantet, og svært ettertraktet kontrakt.

En utgivelse på SONY Classics er noe i nærheten av toppen av næringskjeden for en jazzgitarist, og vil innebære turnéer og spillejobber i år fremover.  Nå legges det store planer også for Jimmy sammen med Hot Club de Norvège. Etter suksessen med platen Ola og Jimmy bookes det inn en tre ukers turné rundt omkring i norske kulturhus og jazzklubber. Med dusinvis av strålende og ferske anmeldelser er selv de store konsertsalene i landet åpne for å høre gitarfenomenet Jimmy Rosenberg. Dessuten gjør vi klart for det som kan bli tidenes mest fantastiske plateproduksjon i django-genren: Jimmy Rosenberg sammen med et drømmekomp bestående av Håvard Wiik (piano), Terje Gewelt (bass), og Håkon Mjåset Johansen (trommer). Endelig skal Jimmy får spille sammen med et komp som garantert vil åpne opp nye, improviserte landskap.

Dette vil kunne bli en milepæl i djangomusikkens evolusjon.  Men nå (27/9) kommer det en urovekkende faxmelding fra Mekkie, sendt fra «KPO Den Haag» (fengselet), som etterlyser Jimmy. Mekkie har ikke hørt fra ham på lenge, og er svært bekymret. Han skriver videre at moren er «in the hospital because of this». På tross av alle de gode planene, blir denne høsten kaotisk for Jimmy Rosenberg. Salla nedkommer med sønnen Marlon, men Jimmy har allerede brutt forbindelsen, og slått seg sammen med venninnen Nancy van Hilten.

Da det nye paret ankommer Gardermoen i november har Jimmy ingen gitar, så en ny blir anskaffet i all hast. De to første konsertdagene på turnéen går meget bra. Jimmy spiller bedre enn noensinne, og publikum er ekstatiske over møtet med «verdens beste gitarist», men den tredje dagen, umiddelbart etter en utsolgt konsert i Tønsberg, er Jimmy merkbart nervøs, rastløs, og forteller at moren hans «er innlagt på sykehuset med hjerteinfarkt, og han må avbryte turneen øyeblikkelig for å være hos henne».  

En forferdelig situasjon, selv om vi ikke helt stoler på historien Jimmy forteller, har vi nitten konserter igjen på turneen – og å avbryte nå vil få svært uheldige konsekvenser i langt tid fremover, både for Jimmy Rosenberg og for Hot Club de Norvège.  Men Jimmy holder på sitt, og på tross av de ødeleggende konsekvensene dette innebærer, må vi kansellere turnéen, og kjøpe nye returbilletter for Nancy og Jimmy tilbake til Amsterdam med første fly.

Etterpå måtte jeg ta den vonde runden med hver enkelt arrangør, en forferdelig oppgave. De fleste tok det heldigvis pent, for en syk mor skal man stelle pent med, men noen visste bedre, og gjennomskuet det hele.  

I desember, altså bare en måned senere, arrangerer Pat og Ettore den aller første Djangofestivalen i USA, samtidig som festivalen i Norge forberedte sitt 20-års jubileum. Kremen av musikerne i genren er samlet: Babik Reinhardt (som kastet tupéen av ren glede!), Ola Kvernberg, Gerorge Benson, Frank Vignola, Les Paul, og flere andre. Både på legendariske Birdland  og i Carnegie Hall blir det fulle hus, og Jimmy er den store favoritten. Djangomusikken har nå omsider fått fotfeste også i jazzens hjemland, anført av «vår tids største gitarist», Jimmy Rosenberg.  Men mørke skyer truer. Under et plateopptak med Frank Vignola og Jimmy i forbindelse med festivalen i New York, ble «turene ut» stadig hyppigere, inntil de begge var fullstendig steine, og opptakene måtte avsluttes.

Etterpå betrodde Jimmy at han egentlig ønsket å begynne et «renere» liv. Den videre utviklingen gikk imidlertid i motsatt retning. Da stjerneprodusenten Peter Gelb kort tid etter oppdager Jimmys tunge rusproblemer blir kontrakten med SONY Classics øyeblikkelig kansellert, og alt videre samarbeid avsluttes. Og da tiden kom for det planlagte opptaket i Oslo med Håvard Wiik Trio sammen med Jimmy Rosenberg, kom ikke engang Jimmy med flyet, mens resten av musikerne satt og ventet i studio. I desperasjon lot vi Ola Kvernberg få bruke studiodagene som en begynnelse på en solo debutplate.

Men selv om Ola spiller helt fantastisk sammen med Håvard Wiik-trioen, vil enhver som lytter til platen Violin, og som kjenner til forhistorien, sikkert kunne forestille seg hva slags gitarplate dette kunne ha blitt. Nå følger en lang, tung og uklar periode for Jimmy. Han trakk seg fullstendig tilbake fra offentligheten, og hans rykte som junkie skremmer profesjonelle aktører i bransjen fra å ha med ham å gjøre. Den tiden hvor jazzmusikere kunne kombinere junk med en internasjonal karrière var definitivt forbi.  I lang tid hadde jeg, inspirert av samarbeidsprosjektet med Vertavokvartetten seks år tidligere, skrevet på en konsert for Hot Club de Norvège sammen med fullt strykeorkester, White Night Stories. Igjen var Jimmy som var påtenkt gitarsolistrollen, og han nærmest tryglet om å få være det.

Men i april 2002, da tiden kom for å spille inn musikken sammen med Tromsø Symfoniorkester, var Jimmy, ikke uventet, kronisk indisponert. Høsten 2002 ringte Jimmy til Cosmopolite for å forsøke å få i stand en spillejobb, og Miloud Guiderk gikk modig ut og annonserte «comback-konsert» i oktober, men heller ikke denne gang dukket Jimmy opp, uvisst av hvilken grunn. I november er Jimmy desperat på telefonen, og på tross av at det er utelukket å forsøke å få til konserter eller annonserte spillejobber, gir vi det en siste sjanse ved å organisere en jamsession i studio, og mot alle odds dukker Jimmy opp, herjet, uten gitar og åpenbart ikke edru, men tross alt i live. Nå har i mellomtiden gitaristene Andreas Öberg fra Stockholm, og Bjørn Vidar Solli kommet på banen, og begge hyres for å møte Jimmy i studio sammen med Hot Club de Norvège.

Opptaket går brukbart første dag, for Jimmy og Andreas finner øyeblikkelig ut av det med hverandre. Jimmy er opplagt redusert, men selv med kjemiske blylodd i hendene spiller han overraskende sprudlende, og i enkelte glimt nesten helt på topp. Platen Django’s Tiger dokumenterer at det fortsatt neppe er noen som kan gjøre Jimmy rangen stridig som gitarkongen ved det 21. århundrets begynnelse. I mellomtiden har imidlertid countrylegenden Willie Nelson fått tak i platen Ola & Jimmy, og er svært begeistret for tolkning av Crazy. Nå er han på turné i Norge, og spør etter Jimmy. Kontakten opprettes, og Jimmy (med undertegnedes gitar) og Nancy loses inn i Nelsons egne etasje på Plaza Hotel. De får raskt god kontakt, og Willie Nelson ønsker å ha med seg Jimmy videre. Både på turneen de er på, og som gitarlærer for sønnen, og han vil at Jimmy flytter inn til ham på familiens ranch i Austin, Texas, og at de skal spille inn en plate sammen, så fort som mulig. Neste dag står Jimmy på scenen sammen med Willie Nelson på konserten på Rockefeller i Oslo, og alt går fantastisk.

Turnéen fortsetter deretter til Tønseberg, hvor imidlertid Jimmy har ruset seg til apati før konserten, og sparkes momentant ut igjen av det gode selskap. Nok en gang har Jimmys skjebne svingt fra himmel til helvete i løpet av 24 timer.  De neste to årene er Jimmy borte. Sannsynligvis lever han fra hånd til munn i Amsterdam, som prizefighter, og alt mulig annet, bare for å overleve. I mars 2003 forsøker Andreas Öberg å organisere en langhelg med fire gigs i Sverige: Haninge, Village i Västerås, Malmköping og tilbake til Fasching i Stockholm. Jimmy kommer, men har, ikke uventet, store problemer og havner gjentatte ganger på sykehus med overdoser.       
 

Om sommeren dukker en Marco Beugelsdijk opp, og presenterer seg som Jimmys nye manager, på tross av han åpenbart ikke har kjennskap til musikkbransjen. I august nedkommer Nancy med sønnen Marlon, og Jimmy er blitt trebarnsfar og 23 år gammel.  I september 2003 dukker Jimmy opp på festivalen i Rijswijk sammen med sine gamle venner fra The Gipsy Kids, første offentlige opptreden i Nederland flere år. Spørsmålet nå er om Jimmy har lagt sin «ungdomstid med utagerende festing» bak seg, tatt til fornuften, og omsider går i gang med den superkarrièren han skulle hatt for lengst? I november står studio, musikere og produsenten klar til å jobbe med Jimmy i Oslo, men dagen før opptaksstart blir Jimmy arrestert påny, og studiosession kanselleres, og utsettes til nyåret.   

COMEBACK OG LYSENDE FREMTIDSUTSIKTER  
I januar 2004 er spenningen stor foran Djangofestivalen, og et mulig comeback for Jimmy. Seks forskjellige filmteam jobber på hver sin kant med planlegging av hver sin dokumentarfilm om Jimmy (USA: Journey’s End/Nigel Nobel, Norge: Speranza Film/Thomas Robsahm, og Storm Studio/Lars Hellebust og Bjørn Ola Bjørntoft, Nederland: IDTV, Frankrike: Pascal de Loutchek), og et canadisk filmteam som var på banen, men kastet inn håndkleet. Steffan fra Esperanza Film, og Gisle Sandvand fra Kristiansand String Swing Cirkus drar i forveien ned til sigøynerleiren i Helmond, og prøvefilmer og intervjuer en helg (15-19. januar).

Og Jimmy er for første gang på lenge på plakaten for konserter, både Djangofestivalen (som feirer sitt 25 års jubileum), og på en drøy ukes turné rundt om i Norge sammen med Hot Club de Norvège. Studio står klart, og en rekke musikere er invitert: Hot Club de Norvège, Andreas Öberg, Ola Kvernberg, Stian Carstensen, Bjørn Vidar Solli, og lillebror Nomi Rosenberg. Men der hersker usikkerhet om Jimmy kommer.  Jimmy ankom Gardermoen i snø og tåke sammen med manager Marco og lillebroren Nomy, fredag 30. januar. Det var Djangofestivalens første dag, og Stochelo spilte med Didier Lockwood og NHOP. Jimmy gikk på fylla, og klarte å krangle på seg Stochelo, og Miloud på Cosmopolite ville kaste ham ut. Måtte sitte og roe ned Jimmy i tre timer på hotellet etterpå, og Marco fortsatte til den lyse morgen. Dagen etter gikk alt mye bedre: Jimmy spilte, både med Yorgui Loeffler (gitar), Gino (bass) og Stian Carstensen, og Hele Hot Club. Spesielt duettene med Stian gikk helt fantastisk. Etterpå ble det fransk visitt, og humøret var på topp – en av de beste djangofestivalene noensinne: to utsolgte hus, og kjempestemning! 

Trioinnspilling i the Cookie Factory Studio søndag kveld og halve mandag, og mandag kveld kom Stian Carstensen innom studio, på gjennomreise under en turné. De spilte tre låter på en halv time – og vi som hørte på bare måpte. Dette måtte vi gjøre mere av – men når? Dagen etter fløy Ola Kvernberg inn til studio fra Trondheim, og Bjørn Vidar Solli, men Jimmy var ikke i form til å spille – hadde fått åpne sår på fingertuppene etter det ville samspillet med Stian Carstensen dagen i forveien, skalv over hele kroppen og hadde magekramper. Dr Frank Forte fra New Jersey var med i studio, og kunne berolige oss med at det nok var ettervirkninger fra årene med dop, men at det ville gradvis gi seg – «but the booze got to og»! Etter et kort krigsråd returnerte Ola tilbake til Trondheim, Jimmy til hotellet, og Bjørn Vidar, Andreas og Svein spilte inn noen melodier som var tenkt til Jimmys nye plate. Men grooven ble så spesiell at vi fant ut at vi ville heller rendyrke det og spille inn mer av samme slaget – det ble begynnelsen til A Stranger In Town. 

Neste dag fikk jeg ikke tak i Jimmy på telefon, men møtte opp foran hotellet som vanlig, på vei til studio. I resepsjonen kom de med den triste beskjeden at sykebilen nettopp hadde dratt, med Jimmy, uten at de riktig kunne forklare hva som hadde hendt.  Etter desperat telefonjakt klarte vi å oppspore Jimmy på legevakta, men de ville ikke si hva som feilte ham... vi fryktet det værste, og Neste morgen skulle vi ha krigsråd, og møtte opp på hotellet for å avslutte det hele – Jimmy var alvorlig syk, sykemeldt i to uker fremover, og spillejobbene måtte kanselleres – nesten ruinerende for undertegnede. Men etter tildels harde forhandlinger med Marco, som spilte tøff og gikk hardt ut mot, ble vi enige om at vi allikevel skulle fullføre turnéen, og spille forsiktig, og Jimmy skulle ikke engang være med på alt, bare for all del vise at han var der, overfor arrangørene – som forlengst tvilte på at Jimmy kunne gjennomføre noe som helst mer. Følgelig ble vi enige om å holde tett om sykdommen, også overfor de tre filmteamene som beilet etter Jimmy.  

Men når vi først var igang ble alle hensyn raskt glemt, og hver dag spilte Jimmy seg opp til nye høyder – og konsertene ble villere og bedre for hver kveld vi var på veien. En uke seinere var suksessen et faktum, og tid for å ta farvel, men nå skjedde det noe uventet: Jimmy ”hoppet av”, og ble i ytterligere et par uker, og kom gradvis tilbake i form. Han la på seg et par kilo, hygget seg på byen, og jammet med alle som ville. En uke bodde han hos gitaristen Per Einar Watle i Christiansand Stringswing Ensemble.  I mellomtiden hadde jeg lyttet grundigere igjennom opptakene med Stian på trekkspill, og ble helt betatt av magien mellom de to sjelefrendene, og hva de hadde fått til i løpet av en halvtime – uten å ha møtt hverandre før.

Vi måtte prøve å få til en ny session, og rendyrke det spesielle uttrykket – på en egen produksjon. Men Stian Carstensen hadde ingen fridager, og nå var det skolens vinterferie – hvilket er en nesten hellig tid for hardt turnerende musikere som er for mye borte fra ungene sine. Da foreslo Stian at vi kunne møtes i et kjellerstudio han visste om i nabolaget hans på Eidsvold, etter at han hadde lagt ungene en kveld! En mørk, stjerneklar februarnatt i minusgrader klarte vi endelig å få til møte nr to mellom Jimmy Rosenberg og Stian Carstensen. Jimmy hadde vært svært sent oppe kvelden i forveien, og så litt sliten ut, så jeg fikk bange anelser, men prøvde å late som ingen ting. Vi var forespeilet tre-fire timer i opptak, og rigget oss til.  

Med på laget var dokumentarist Bjørn Ola Bjørntoft, som stilte sitt lille kamera diskret i et hjørne, og så var vi igang. Etter et par innledende melodier, klinte de til med Nuages, og det steg og steg til uante høyder. Maken til samspill har jeg aldri hørt; uansett hva Stian spilte parerte Jimmy det, og omvendt – i et absolutt umenneskelig tempo!

Jimmy satt lett mildt smilende som en buddha, og Stian svettet på pannen, men var ellers rolig – mens musikken tok de mest vanvittige og halsbrekkende vendinger! Ikke siden jeg var produsent for Erik Vold og Chet Baker i studio i 1988 hadde jeg opplevd maken til magi for åpen mikrofon! Og for åpent kamera! De var modige, og kastet seg ut på de tusen favners dyp, uten livline, og resultatet ble unikt. Mot slutten begynte de å spille Rose Room – en forslitt standard, men Jimmy meislet hver tone som i stein.

Og musikerne så ut som om de satt og koste seg, og smilte forsiktig til hverandre. Etter tre timer hadde vi ni melodier på harddisken, og Stian måtte avslutte, så vi omfavnet hverandre og takket, og alle var glade.

Da vi satte oss inn i bilen min sloknet Jimmy som et lys – totalt utkjørt og utslitt etter den ubegripelige anstrengelsen i den stjerneklare vinternatten.  Noen dager seinere var det avskjed på Gardermoen, men vi ble enige om å spille sammen så mye vi kunne klare å få til. Jimmy satte bare én betingelse, og det var at jeg skulle ringe ham kl tolv, presis, hver eneste dag. Våre daglige ringetime ble fulgt til punkt og prikke det neste halve året, og gjennom den daglige kontakten kom vi nær hverandre på en ny måte.

Jimmy var i toppform utover seinvinteren og våren, men i ettertid er det åpenbart at det på forsommeren må ha vært tilbakefall til gamle, og dyre, vaner. Jimmy var påpasselig med å holde det skjult. Så det var med full optimisme jeg sendte ut melding til alle kontakter at Jimmy var tilbake, og klar for nye oppdrag. Helt enkelt var det imidlertid ikke, med uforståelige utreiserestriksjoner, og sviende nedbetalinger av ”bøter”.

Manageren på denne tiden, Marco Beugelsdijk, var en amatør uten erfaring, og klarte heller ikke å få Jimmy til å overholde de få avtalene om spilling som fortsatt kom tikkende inn.  I mai var det store forventninger til Jimmys comeback i Sverige, sammen med Andreas Öberg. Åpningskonserten på Fasching var imøtesett av mange, men ikke uten en bakenforliggende frykt om at hovedpersonen ikke ville møte opp. Alt så ut til å gå i orden, men i siste sekund kom forhindringer, og Jimmy kom ikke før dagen etter.

De tre gjenværende konsertene ble gjennomført på et vis, på tross av at Jimmy «overdoserade jämt», og var oftere til medisinsk behandling enn på scenen. Like dårlig gikk det i forbindelse med den stort annonserte trippelkonserten med Bireli, Angelo og Jimmy i Italia i begynnelsen av juni – Jimmy klarte ikke å reise ut av Nederland. Det samme gjentok seg på Djangofestivalen i Birmingham i juli. De daglige ringetimene ble imidlertid opprettholdt, selv om det ikke alltid var mulig å nå Jimmy på telefon.

Hver sigøynerleir hadde ofte én felles fasttelefon, og enkelte ganger var det tydelig at Jimmy var i nærheten, men at det ikke lyktes å riste liv i ham.  Ut over juni-juli ble det klart at samarbeidet med Marco ikke fungerte, men Jimmy hørtes faktisk ut til å være i bedre form enn noengang. Han skaffet seg en mobiltelefon, og selv om han ikke hadde råd til å kjøpe kontantkort, kunne man alltids ringe inn til ham – en stor forbedring. Og vi fant ut at hans samlede restgjeld til den Nederlandske stat var ca NOK 30.000.- hvilket ble betalt av undertegnede (5/7), jeg burde ha ant at det var ugler i mosen, da pengebehovet økte med ytterligere to tusen euro i løpet av den neste uken.

På den andre siden var planen å hente Jimmy til Norge 27/7 – og holde ham i jobb her i tre måneder. I løpet av den perioden ville inntektene hans være det mangedoble, så jeg følte at det var sikkerhet for forskuddet. Det skal skal bygges et rom til ham på hytta til Per Frydenlund, og han skal bo hos Odd Nyland Jacobsen i Kragerø Jazzklubb i en periode, osv. Dette blir spennende! Turne i hele oktober, og så fyller vi på resten med plateopptak og mindre spillejobber. Endelig lysner det for «verdens beste gitarist».    

DRAMATIKK I KRAGERØ   
Full av forventning dro vi for å møte Jimmy Rosenberg på Gardermoen, undertegnede sammen med filmfotografen Bjørn Ola Bjørntoft. Vi følte oss som verdens heldigste som skulle få tilbringe tre måneder i et djangomusikalsk himmelrike. Flighten kom etter ruten, og mens kamera går ønskes Jimmy nok en gang velkommen til Norge. I samme øyeblikk vi gir hverandre en klem går det opp for meg at Jimmy er fullstendig ruset, han har ført meg bak lyset. Mens realitetene treffer meg som et knyttneveslag, har Jimmy bare én ting i hodet – «handletur» i Skippergata. 

Vi kjører til Kragerø, hvor Odd Nyland Jacobsen fra jazzklubben tar imot Jimmy med åpne armer. Det tar imidlertid bare timer før halve Kragerø blir satt på hodet for å skaffe medikamenter til Jimmy, det ender med sykehusinnleggelse. Samme kveld skal Hot Club de Norvège sammen med Jimmy ha vår første av to konserter i Kragerø, før turnéen skal gå videre, over det meste av landet. Det blir imidlertid stadig klarere at det ikke kan gå, for Jimmy er overhodet ikke i stand til å spille, så etter et mislykket forsøk på å gjennomføre den første konserten, må jeg ta den tunge avgjørelsen å kansellere hele turnéen. Jimmy må sendes hjem. Denne gang tør jeg ikke engang håpe på forståelse fra skuffede konsertarrangørene, flere av dem de samme som har blitt sittende med skjegget i postkassen på grunn av Jimmy både en og to ganger.  

Det som skjedde heretter er en malstrøm av tragiske omstendigheter, og liten grunn å utpensle i detalj. Jimmy motsatte seg kanselleringen av turneen, først verbalt deretter korporlig, før han kollapset totalt, og ble kjørt bort av ambulansen, tilbake til Kragerø Sykehus. Deretter utviklet det seg til en politisak, og det er fortsatt ikke utenkelig at dramatikken får rettslig etterspill.  

I de seks årene som har gått siden kollapset i Kragerø, har Jimmy Rosenberg stort sett tilbragt på forskjellige psykiatriske institusjoner, eller i fengsel. Mekkie derimot, har i mellomtiden sluppet ut av fengselet. Det er over femten år siden Jimmy erobret Paris som vidunderbarn i rød smokingjakke. Jimmys renomé som «verdens beste gitarist» er frynsete, men han har sannsynligvis en større fanskare enn noen gan tidligere, spesielt i USA. 

På nettet diskuteres kultfenomenet Jimmy Rosenberg flittig. Det ble gjort et prematurt forsøk på et comeback med Jimmy i 2007, men etter et par konserter hørte man ikke mer.  Det eneste man i øyeblikket kan fastslå med sikkerhet, er at Jimmy var her, og spilte som ingen annen.  
Oslo, januar 2010,
Jon Larsen    

ETTERORD  
På den ene siden virker det naturstridig å skrive en biografi om et så ungt menneske som Jimmy Rosenberg, og i særdeleshet uten å inneha den nødvendige kritiske distansen til vedkommende. Artikkelforfatteren er blant dem som har stått Jimmy nærmest i alle disse årene, og er definitivt innhabil.

Samtidig er kunsthistorien overrepresentert av glitrende talenter som har blomstret opp, og gått bort tidlig, eller kanskje blomstret av. Jimmy Rosenberg har foreløpig spilt inn tolv plater, hvilket allerede er mer enn hva flere av jazzens største talenter har etterlatt seg, og disse platene fortsetter å forbløffe gitarister over hele verden. Dessuten er det foreløpig ikke publisert noe annet skriftlig materiale om Jimmy Rosenberg enn korte pressemeldinger, konsertanmeldelser, og liknende. Det er følgelig undertegnedes håp at vedlagte artikkel kan kaste noe lys over fenomenet Jimmy Rosenberg, og bidra til å se ham i den sammenhengen og det miljøet han har sprunget ut fra.