Kvelden starter med Jonas Kullhammar i Sardinen. Da vet vi det blir fest og show. Med kvartetten blir det energisk «gladjazz» - moderne, klassisk, fritt! Med Torbjörn Gulz på piano, Jonas Holgersson på trommer. Men ikke denne gangen Zetterberg på bass, i følge Jonas til stor skuffelse for alle damene som hadde møtt opp for å få møte Sveriges kjekkeste bassist! Uansett er det et godt alternativ med Ole Morten Vågan på hans plass. Denne unge mannen er noe av det mest vidunderlige skandinavisk jazz har frambrakt de siste årene. Ikke bare som musiker og utøver, men også som miljøskaper og institusjonsbygger.

Parallelt med Kullhammar har dessverre arrangørene satt opp utframføringen av Erlend Skomsvolls (bildet) verk skrevet for «BIT20 Jugband». Dermed blir det kollisjon mellom de to konsertene med det klareste jazzuttrykket denne lørdagen.  

Skomsvolls seksjon er kanskje mer samtidsmusikk enn jazz, kanskje, men fascinerende – og med klare jazzrøtter. Swing og improvisasjon. Skomsvoll framtrer mer og mer som en sterk komposisjonsstemme i norsk samtidsmusikk, kanskje til beklagelse for noen som setter pris på Skomsvoll som jazzutøver. Men han evner å skape et nytt musikalsk univers som reflekterer ikke bare jazzens røtter og utvikling, men også den samtidsmusikalske utviklingen gjennom de siste ett hundre årene. BIT20 Jugband er et ensemble med basis i den såkalte «kunstmusikken», men som navnet tilsier er det inspirert av Jugband-tradisjonene fra sørstatene tidlig på det tyvende århundre. Eksellent, Skomsvoll. Drivende godt, BIT20!

I Røkeriet fortsetter det med Mike Reinhardt Trio. Et ukjent band for meg, som også vil forbli ukjent i framtiden. Programmet beskriver det som en «funky hyllest til Django», noe jeg vil karakterisere som skivebom. Hammond B3, gitar og trommer – rett fram fusion-R&B – og ikke noe å skrive hjem om. På samme måte kan vi forbigå Anthony Joseph & the Spasm Band. Populært, men ikke særlig interessant. En god trommeslager Michel Castellanos prøver å bryte gjennom, mens en middelmådig – og knapt nok det – tenorist Colin Webster – blåser og prøver å blåse meningsløse klisjeer, mens lederen Joseph hopper og spretter og prøver å skape et snev av Trinidad i Bergen.

Kvelden neste stopp er Apecat, en ung Bergensduo med heftig rock-infisert støymusikk/impro, med klare referanser til det sene 1960-tallets psykedeliske rock/kunstrock. Tenk Vanilla Fudge, Gong, Henry Cow, … Vakkert er vel det noe vanskelig å karakterisere denne musikken som, men medrivende er det. Generasjonskløftene på festivalen blir åpenbar når jeg blir stoppet på veien ut av en middelaldrende publikummer, med spørsmålet: «Kan de spille på instrumentene sine?». Da jeg svarte «Ja, dette er svært dyktige musikere [innenfor denne sjangeren]», fikk jeg hoderystende oppgitthet til svar.

Til sist inn i Røkeriet til nok en folkefest, med Noora Noor. Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri har opplevd henne live før. Nyskapende er det jo ikke. Men svært godt gjennomført, med høy tilstedeværelse og en levende framføring. Soul og R&B med røtter i musikken til 1950- og 1960-tallets klassiske amerikanske forbilder.

Med det tar vi farvel med Nattjazz 2010. En vel gjennomført festival, med godt vær, blå himmel, og god musikk. På et unikt kultursenter fylt av et smilende Bergenspublikum. Kan det bli bedre?

Tekst og foto: Johan Hauknes