«Halve» Sula-samfunnet sto på scenen, sammen med noen få gjester, men noen av dem, som Morten Gunnar Larsen, hadde i følge Førde et al spist så mye «ball» at han i dag var for naturalisert sulaværing å regne. Sula Art Ensembel med «De-mol konserten». Om ikke haraball så ballet det godt på seg, med en sprelsk gjeng og noen fantastiske arrangementer til tider. Intrikate løp med trøkk og beat under en blå, blå himmel, gjorde at det dessverre noe fåtallige publikum ble varmet godt opp, innvortes såvel som utvortes. Musikken er utviklet av en lang rekke av deltakerne, et storband med så vidt jeg kunne se omfattet nær 25  musikere, med Brass Bros. og Ytre Suløens som utgangspunkt. Lena Nymark, Hild Sofie Tafjord, Robert Post – og selvfølgelig Nils Petter Molvær. 

Det sier seg selv at det var stor musikalsk spennvidde på konserten, fra ambient til z, ja, til New Orleans. Sprelsk, humoristisk, lekent, intelligent, det er ingen grense for hvilke adjektiv som kan settes på konserten. Rett og slett: Gøy! 

Etter en lang pause, skulle Ståle Storløkken på med musikk skrevet for et møte mellom «det beste jazzorkesteret, det beste klassiske orkester og de tøffeste rockerne i Trondheim».  Altså Trondheim Jazzorkester, Trondheimsolistene og Motorpsycho. Dessverre måtte vi gå, og fikk ikke mye av konserten med oss.  

For vi skulle også ha med oss Ensemble Denada som skulle spille på Kulturhuset. Musikken som stort sett er hentet fra deres nye plate på ACT, «Finding Nymo», er beatorientert og medrivende. Med «'tang» Håkon Mjåset Johansen i senter som er over alt, men alltid med et sikkert beat og en trygg forankring for musikken. Det som fungerte dårligst var nok musikken fra den første plata; «Denada». Men gjennomgående svært høyt nivå. Egentlig er det smått utrolig at vi i dag kan ha tre storband på høyt internasjonalt nivå i dette landet. Om noen hadde sagt at det var mulig for tyve-tredve år siden, ville de fleste av oss bare ledd. I dag er det vi som sitter med skjegget i postkassa, - og takk for det!
Tekst: Johan Hauknes

I fjor fekk Steinar Raknes pris hjå Shell, og fredag ettermiddag var det tid for å kvittera for prisen med ein solobass-konsert. Raknes hadde overraskingar på lur. Han avslørte seg som ein habil songar. ”Det er jo kjekt å spela jazz, men eg likar også å spela songar,” sa Raknes og gav oss ein flott versjon av Bob Dylans ”Baby, I just Wanna Be Friends with You”. Også Emmylou Harris ”Deeper Well” og John Prines ”Killing Blues” blei tolka av bassisten og vokalisten Steinar Raknes. Elles inneheldt konserten eit knippe komposisjonar av Raknes, ein joik av Inga Juuso og Joni Mitchells ”All I Want”. 

Raknes har budd seg godt til denne konsert  og teknikken var finslipt, men viktigast – dette var musisering med meining og substans. Svært vellukka i eit veldig vanskeleg format. 

The Core hadde både Jørgen Mathisen og Kjetil Møster på saks i tillegg vikar på bass – Ingebrigt Håker Flaten. Alexandra-kjellaren har begrensa publikumskapasitet, og ’konsert’-opplevinga med The Core blei formidla gjennom ein 42” flatskjerm og ein dårleg monitoren. Eg melde pass etter 25 min. 

Hedvig Moldestad Thomassen fekk Sparebank 1 SMN sin jazztalentpris i fjor. Også ho skulle kvittera for prisen. Det gjorde ho på overtydande vis med trioen sin Ellen Brekke, bass og Ivar Loe Bjørnstad, trommer. Ut i konserten kom tre gjester til – Hilde Marie Kjersem, vokal, Øyvind Brekke, trombone og Sjur Miljeteig, trompet. Kjersem deltok på ein låt, blåsarane på to. Musikken forandra definitivt karakter når gjestene entra scenen utan at dette på noko vis verka kunstig. Ein super takk-for-prisen-konsert der særleg bassist Brekken vekte oppsikt.
Lars Mossefinn